Den jødiske synagogen i Oslo.

Januar 2009. Jeg var i Jerusalem, få mil unna Gaza-stripen, der krigen mellom Israel og Hamas pågikk. Allikevel fulgte jeg hendelsene i Oslo, idet demonstrasjoner mot krigen ble til voldelige opptøyer.

Byen badet i tåregass. Molotov-cocktail-er og steiner hvinte i luften. Dagbladet skrev om ungdom som «jaktet jøder» i gatene. Slagordene haglet. En eldre mann fikk gå, men bare etter at to gutter hadde forsikret kameratene om at han ikke var jøde.

Istedet for fordømmelse av jødehatet: Da Kari Helene Partapuoli, daværende leder i Antirasistisk senter (ARS) ble intervjuet i VG (10.1.2009), fremhevet hun «sinne» mot oppfattet diskriminering og utestengelse blant mange innvandrerungdommer, som årsak til opptøyene.

–Storsamfunnet er ansvarlig, presiserte organisasjonen i en kort omtale av antisemittisme i innvandrermiljøer i 2011. Marginale, «hvite» høyreekstreme miljøer ble viet størst oppmerksomhet. Samtidig ble det advart mot bruk av «påstått» antisemittisme i hets av muslimer.

Noe lignende skjedde da daværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen senere nedsatte en arbeidsgruppe mot antisemittisme i Oslo-skolen. Da rapporten forelå i januar 2011, var mye av oppmerksomheten viet rasisme generelt. Rapportens standpunkt syntes å være at hetsende (minoritets-)ungdom hadde «misforstått» ansvaret norske jøder hadde for Israels rolle i Midtøsten:

«Fortsatt tyder mye på at de fleste som begår antisemittiske overgrep, er marginalisert hvit ungdom. Men også innvandrerungdom som faller utenfor samfunnet, finnes i denne gruppen», lød den overordnede konklusjonen.

På bakgrunn av NRKs tidligere avsløringer av utbredt jødehat i innvandrertette skoler, der lærere anonymt fortalte om trusler og latterliggjøring under Holocaust-undervisningen, og ungdom om hets og vold, fremstod rapporten som like absurd som Partapuolis taushet ved Gaza-opptøyene.

Problemet ligger i bruken av «antirasisme»-begrepet.

Én fortolkning fordømmer konsekvent det å vurdere mennesker ulikt på grunn av etnisk tilhørighet eller hudfarge: Alle har like rettigheter. Og plikter.

En annen hevder derimot ideologiske og moralske særrettigheter, nettopp på grunnlag av etnisk og kulturell tilhørighet. Tanken er at alle kulturer i utgangspunktet er likeverdige. Har de mislyktes økonomisk eller sosialt, ligger forklaringen i historisk eller samtidig (vestlig) utbytting og undertrykkelse. Mandatet blir dermed å «trene» offentligheten, til å se verden med tilsvarende briller.

Men, er det alltid riktig?

Én som motstrider synet, er den franske filosofen Alain Finkielkraut; I 2005, etter flere opptøyer i franske forsteder, kritiserte han bortforklaringen av minoritetsungdommen som undertrykte og marginaliserte. –Den svulstige ideen om «krigen mot rasisme» er iferd med å bli en motbydelig ideologi som legitimerer vold og illiberale ideologier, mente han. En observatør tolket Finkielkrauts tilnærming som «...en uvilje til å erkjenne at andre enn hvite Europeere kan være inhumane».

Mye er endret i ARS siden Rune Berglund Steen tiltrådte som leder i 2013. Men dette gjenspeiler ARS’ (under Partapuolis ledelses) tosidede tilnærming: Stadige utspill mot «hvite» europeiske høyreekstreme gruppers jødehat. Fordømmelse av Hezbollah og Hamas’ antisemittisme, ville derimot vært utenkelig.

Slik blir antirasismen hovedsaklig uttrykk for et politisk verdenssyn. Én sak er at den, i tanken om å «gjøre opp» for kolonitidens eller samtidens synder, baserer seg på en selektiv historieforståelse. En annen er at dette, ved å unnskylde rasisme som ikke «passer inn», ironisk nok, øker spillerommet for hets og hat.

karin.abraham@gmail.com