I Adressa den 10.01 etterlyser konsulentfirmaet Optiman flere byggeprosjekter i Midtbyen. Ifølge selskapet er mye av den gamle bebyggelsen ikke tilpasningsdyktig til næringslivets behov, og de ber om at det blir tatt grep for å skape et utvalg av kvartaler i Midtbyen som kan «tilpasses de nye behov som næringslivet har». Dette betyr i klartekst rivning av store deler av den historiske bebyggelsen og med det ødeleggelse av en del av hele byens kollektive identitetsgrunnlag. Tviler man på dette, kan man reise til byer som Namsos
Skal Midtbyen ha noen som helst konkurranseevne mot det pågående frislippet av kjøpesenterutbygging med gratis parkering i forstedene, må man satse på de kvalitetene som Lade og Tiller aldri vil kunne få. Opplevelse av historisk identitet er for eksempel en av de kvalitetene Midtbyen har som må styrkes, ikke svekkes.
En bykjernes historiske egenart er en ressurs som både eies av gårdeierne og hele byens befolkning. Dette gjenspeiler seg nettopp i de begrensningene som legges på endring i bybildet. Når lokaldemokratiet vedtar at det er i allmennhetens interesse at visse områder bevarer sitt særpreg, synliggjør de at dette området eies litt mer av alle enn områder uten vern. Dette er en av faktorene som gjør et bysentrum til et fellesområde.
Trondheim bystyre vedtok i 2013 både en revitaliseringsplan for bryggerekka i Kjøpmannsgata, en kartlegging av bakgårdsbebyggelsen i Midtbyen og en egen satsingsplan for veitene. Målet med bakgårdsregistreringen er å få en oversikt over hva som befinner seg i bakgårdene på den historiske bebyggelsen i sentrum. Dette for å kunne avgjøre hva som bør bevares og hva som kan rives for å åpne for fortetting.
Målet med revitaliseringsprosjektet for bryggene er å muliggjøre utvikling av denne bebyggelsen uten at den taper sin egenart og sitt historiske særpreg. I tillegg til dette har kommunen vedtatt å støtte etableringen av et eget bygningsvernsenter for Trondheim. Dette skal kunne veilede eiere av verneverdig bebyggelse, i hvordan deres eiendommer kan utvikles på måter som både ivaretar fellesskapets interesser og eierens ønske om praktisk bruk og inntekter.
Midtbyens problem er overhodet ikke at den har et historisk særpreg. Hovedutfordringene er av en ganske annen art og kan oppsummeres i tre hovedpunkter:
For det første svekkes Midtbyens attraktivitet av at både den historiske bebyggelsen og mesteparten av nybyggingen forvaltes lemfeldig. Det finnes hederlige unntak i nesten hver gate, men disse drukner i mengden av vanskjøttede historiske fasader og nybygg hvor arkitektens og utbyggerens mangel på interesse har gått hånd i hånd.
Det andre problemet er kommunens manglende vilje til å følge opp sine egne ambisiøse vedtak for revitalisering av brygger, bakgårder, veiter og det planlagte bygningsvernsenteret med økonomisk satsing.
Det tredje problemet er at det fortsatt ikke er et flertall i bystyret for å innføre en verneplan også for nordøstre kvadrant av Midtbyen. Fram til en slik plan blir vedtatt holdes døra på gløtt for rivning av alle hus i disse kvartalene. Når dette så kombineres med at det stadig gis dispensasjon fra fastsatte byggehøyder i samme sone, fører det til at mange gårdeiere kun investerer et minimum i vedlikehold av den historiske bebyggelsen. Dette fordi det kan åpne seg muligheter for å få rive og da er det dumt å grave ned penger i noe som ved sanering kan utløse en langt større gevinst.
Dersom Midtbyen skal blomstre og samtidig ivareta sin egenart, må derfor kommunen følge opp gode ord med økonomisk handling, høyne kravene til byrommets utforming og skape rom for langsiktige investeringer i det historiske bymiljøet gjennom fastsatte verneplaner.
Dette vil nok ikke plassere så mange kraner i Cicignons kvartaler som Optiman og en del eiendomsbaroner kan ønske seg, men det vil skape langt større verdier for den jevne trondheimer.