Det er mange som i mange år har spådd papiravisens snarlige død. Selv pressefolk har vært og er i tvil om dens levedyktighet. På Norsk Redaktørforenings 50-jubileum i år 2000 ble det holdt en podiesamtale om papiravisens framtid. Redaktørene i panelet ble bedt om å spå, et fag mange av dem utvilsomt mener seg å beherske: Vil det, ble det spurt, vil det om ti år finnes papiraviser i Norge?
Ingen av redaktørene våget å svare et klart ja.
Den gang, i 2000, var det 219 papiraviser i Norge. I dag – fjorten år senere – er det 227. Hvis man da skal tro professor Sigurd Høst, hvilket man skal, fordi han aldri tuller med tall, eller kommer med dristige spådommer. Snart vil tallet øke til 228, når nettavisen Lyngdals Avis fra 6. mars kommer ut som papiravis én gang i uken, for, som redaktøren sier, å bidra til å styrke mediemangfoldet på Sørlandet. Det kan også nevnes at Østlandets Blad, som i fjor reduserte frekvensen på sin papiravis fra seks til tre, igjen har økt til fem papirutgivelser i uken – etter krav fra leserne.
Riktignok er det færre dagsaviser i dag enn det var for fjorten år siden, 72 mot 81, men det er flere utgiversteder i 2014 enn det var ved årtusenskiftet.
Selvsagt har det samlede papiropplaget gått ned, med ca 22 prosent, ifølge den samme Sigurd Høst. Løssalgsavisene taper mest. Så vidt jeg kan se, har de store løssalgsavisene mistet nesten femti prosent av opplaget på fem år, mens abonnementsavisene og regionavisene klarer seg langt bedre. Lokalavisene har i virkeligheten – med to-tre års unntak – hatt opplagsøkning to tiår på rad. Av 110 medlemsaviser tilsluttet LLA, Landslaget for lokalaviser, har en fjerdedel fortsatt opplagsvekst. Den samlede opplagsnedgangen i 2012 var så vidt over én prosent. Ukeavisene Morgenbladet og Dag og Tid har betydelig framgang. Godt over to millioner nordmenn leser fortsatt aviser – papiraviser.
Så blir spørsmålet: Vil det finnes papiraviser i Norge om ti år? Naturligvis vil det det.
Betyr det at papiravisene kan se lyst på framtida? Det kan de ikke. Markedet vil ha digitalisering. Og digitalisering vil det bli. En utvikling som for øvrig forsterkes av den nye høyreregjeringen, som vil redusere pressestøtten og innføre moms på papiraviser.
Papiravisene kommer ikke til å beholde sine markedsandeler. Det kan vi ikke gjøre noe med. Men vi kan bremse den såkalte utviklingen, styrke det som blir igjen – og by leserne produkter det er verd å lese. Jeg har i denne sammenheng tillatt meg å sitere den amerikanske teologen og filosofen Reinhold Niebuhr: «Måtte Gud gi meg klarhet til å akseptere det jeg ikke kan endre, mot til å endre det som kan og bør endres, og visdom til å se forskjellen.» Og først og fremst må pressefolk slutte å snakke ned papiravisen, slutte å bite hånden som mater dem.
Vi er fortsatt et par millioner nordmenn som elsker papiraviser, selv om vi kanskje bruker mer tid på nett enn på papir. Vi som tillater oss å slå et slag for papiravisene, blir riktignok beskyldt for å henge igjen i fortiden, være museumsvoktere, til og med huleboere. Men papiravisen trenger noen som synger dens pris, slik Dagsavisens glitrende kommentator Helge Ulstein har gjort: – Den er lett å ta med seg, den trenger ikke strøm og ikke batterier. Den går aldri offline. Du kan brette den i hvilken størrelse du vil, og du kan kaste den når du er ferdig med den, for den koster nesten ingenting. Etter bruk kan den også brennes. Man kan sågar pakke inn fisk i den.
Papiravisen er fortsatt det viktigste bidrag til norsk offentlighet. Og ingen skal fortelle meg at det offentlige rom blir rikere på en mobiltelefon.