Aldri hadde jeg forestilt meg at saken om fastlegers reservasjonsrett for å henvise til abort skulle bli et nasjonalt stridstema av slike dimensjoner som vi har sett her til lands de siste par årene. Jeg har levd i en forestilling om at dette med kvinners selvfølgelige rett til selvbestemt abort er klubbet og vedtatt for lenge siden, med Lov om svangerskapsavbrudd av 1975. Det er ytterst sjelden at jeg i mitt legeliv siden den gang har hørt at denne retten ikke på mest selvfølgelige vis er blitt oppfylt. Jeg har til og med gledet meg over at vårt eget sykehus, uten unntak, har stilt opp med velvillig timeavtale for den aktuelle kvinnen, innen ganske få dager når jeg ringer.

Så kom det altså et rundskriv til oss fastleger høsten 2011 med melding om at dette med å henvise abortsøkende kvinner var en plikt som fulgte med det å være fastlege, for alle. Rundskrivet kom på et tidspunkt der et antall norske fastleger var i en slags ideologisk krig med Helsedepartementet om den såkalte fastlegeforskriften som departementet hadde utarbeidet, med en detaljregulering som fikk mange fastleger til å se Fanden på veggen. Noen opplevde at abortskrivet ble sendt ut nærmest for å disiplinere oss ytterligere. For var det ikke egentlig å slå inn åpne dører? Selvsagt henviste vi abortsøkende kvinner.

Men ikke riktig alle gjorde det. Og det visste vi vel egentlig. Men også at det gjaldt ytterst få av de over 5000 fastleger vi har. Rundt om i landet ble dette løst på uformelt vis ved at en kollega på nabokontoret tok seg av disse sakene. Det var nærmest et ikke-tema. Vi fastleger er vant til å hjelpe hverandre, både med dette og andre saker. Over en 20-års periode er det visstnok registrert noe sånt som 16 klager, litt under én per år.

Så forstår jeg også at kvinner som føler seg krenket eller tatt dårlig vare på i denne sårbare situasjonen ikke er de første til å klage. Men det er noe med dimensjonene i denne saken. Og er vi så sikre på at vi ønsker oss et fastlegekorps som unisont står på geledd i vanskelig etiske spørsmål? Joda, Stortinget har vedtatt…, det vet vi, men hva gjør jeg selv den dagen Stortinget vedtar aktiv dødshjelp? Som i Nederland og Sveits. Må jeg og mine kolleger som får et problem med slikt, da slutte som fastleger?

Jeg skal ikke dra eksemplet lenger. Heller ikke med historiske paralleller til regimer som har hatt andre idéer om hva leger skal bidra til. Men jeg legger inn et ord for at en profesjon, som f.eks. leger og advokater, skal ha et selvstendig ansvar for å utvikle sine etiske standarder, i dialog med det omgivende samfunn. Og at vi er tjent med å ha en liten gråsone av avvikende kolleger som utfordrer oss andre, og holder bevisstheten om vanskelig etiske spørsmål levende. Så lenge vi kan finne løsninger som ivaretar enkeltindivider og sikrer deres selvfølgelige rett, den Stortinget har gitt dem.

Jeg må innrømme at jeg i denne saken har en viss sympati for helseminister Bent Høies forsøk på å finne et kompromiss. Men kanskje må han skjerpe det en tanke: Ikke overlate beslutningen til kommunen, men sikre at hver abortsøkende kvinne kan slippe å gå canossagang til et annet legekontor eller til sykehuset. Kanskje hver av oss fastleger skal garantere at vi har en ryddig og forutsigbar vei for disse kvinnene ved eget fastlegesenter, slik at vi kan gi dem den åpne samtalen de alle fortjener, og at de ikke risikerer å måtte møte opp i ukjente skranker. Selv om de også har rett til det.

Men jeg vil helst slipper å fortelle mine spanske og greske kolleger, som midt i finanskrisen sliter med skarer av arbeidsledige, husløse og fattige pasienter som knapt får legebehandling overhodet, om hva som for tiden preger den offentlige debatten i Norge.

steinar.westin@ntnu.no