Irak 2003. Med massiv militærmakt styrtet USA diktatoren Saddam Hussein. Da kontrollen over Bagdad var sikret og bombene stilnet, skulle landet demokratiseres. Tanken til daværende president George W. Bush, var at demokratiske stater fremdyrker mindre ekstremisme og mer stabilitet enn sine autoritære motparter.
Og riktig nok: I 2005 gikk irakerne til stemmeurnene, for første gang siden 1950-tallet. Men den forespeilede stabiliteten uteble. Maktsentret skiftet, fra Sunni-eliten til landets Sjia-flertall. I 2006 vokste den sekteriske volden til en fullskala borgerkrig. Dødsstatistikken nådde et foreløpig toppunkt i 2013.
Flere har foreslått at fjernsynsbilder av valget i Irak, var det egentlige startskuddet for den «arabiske våren». Plutselig innså folket at et alternativ til undertrykkende diktatorer var mulig, selv i arabiske land.
Men mer lå bak. Da Bush offisielt introduserte sin «Frihetsagenda» i 2005, gjaldt den for hele Midtøsten. I Egypt presset administrasjonen for eksempel frem en konstitusjonell reform som åpnet for at motkandidater kunne utfordre Hosni Mubarak ved presidentvalget samme år. Sammen med en delvis liberalisering av presse og sivilsamfunn, bidro dette imidlertid nok mer til å pirre opposisjonslysten, enn til økt frihet per se.
De første frøene var kanskje sådd, til regimeopprørene som feide over regionen våren 2011.
Men selv om den «arabiske våren» ble bejublet som et demokratisk kvantesteg, så er følgende fakta: Selv blant de liberale, begrenset oftest innsikten seg til en overfladisk kjennskap til fullmodne vestlige demokratier. Men årsakene til vestlig velstand og politisk stabilitet er mangefasetterte. Avstanden mellom forventningene og de eksisterende forutsetningene var enorm.
Det andre, om enn beklagelige, faktumet, er at toneangivende ideologier gjør at brorparten av innbyggerne i den arabiske verden, ikke er liberalt innstilte. Det umuliggjør nødvendigvis kombinasjonen liberalt og demokrati.
Tilhengerne av politisert og radikalisert sunni- og shia-islamisme kjemper om hegemoni i et nullsumspill. Med regionale interesser, krysser ideologiene landegrenser. I Irak er det Iran og Saudi-Arabia som heller bensin på bålet, med støtte til terroraksjoner, på henholdsvis sjia- og sunni-siden.
Mange sitter med inntrykket av Bush sin midtøstenpolitikk som primært militært aggressiv. Ironisk nok har nok hans, i etterpåklokskapens navn, overmodige demokratiseringsagenda indirekte krevd flere menneskeliv, enn amerikanske tanks og jagerfly.
Det er en sannhet som er hard å svelge. Men ett tiår etter hersker kaos, radikalisering og massedød i Syria og Irak, mens Egypt, med omtrent halvparten av folkets velsignelse, har tatt skrittet tilbake i autoritær retning, for å unnslippe et illiberalt islamistisk styre.
Lærdommen er at når våre vestlige demokratier fungerer, så ligger det en lang rekke forutsetninger bak. Det er vanskelig å vite akkurat hva.Men enorme ødeleggelser og et moralsk sammenbrudd under 1. og 2. verdenskrig, bidro kanskje til å forme en kompromisskultur. Det gjorde kanskje også 30-årskrigen mellom ulike kristne trosretninger i Europa på 1600-tallet, og opplysningstiden og kirkelig reformasjon.
Det var uansett en århundrelang prosess, som var unik for Europa. Midtøsten har, på sin side, en egen historie. Det taler mot at disse samfunnene vil absorbere våre idealer og samfunnsstrukturer i sin helhet, på få tiår. Som det står nå, fremstår valget mellom voldelig (og anarkisk) folkestyre, og autoritærisme som mer realistisk.
Og veien fremover, den vil bli brokete.