Det siste året har det vært en forferdelig tumult i byen – først og fremst hva museer angår. Man fikk etter hvert se hva som ligger latent i et samfunn av «ønsker, lyster og begjær», og sakte, men sikkert, befant man seg i et hav av rot der folk skiftet mening over natta – der alle støttet alle for å bli støttet selv – som avpasset sin mening etter situasjonen osv. Kort sagt en umulig tilstand i det lange løp.

I denne malstrøm av rot og forvirring var det ett menneske som hadde kraft og vilje til å ordne opp, byens ordfører. Man vil kanskje stusse over disse ord – har ikke Bleken kritisert ordføreren tidligere? Både godt og grundig? Jo, han har det – desto mer gledelig at hun i dette tilfellet har handlet aldeles forbilledlig, og hun var da i grunnen også nøkkelpersonen. Hadde ikke hun forstått situasjonen, forstått den og handlet, ville vi fremdeles sittet i den samme suppa og kunstmuseet ville ligget med knekket rygg i årevis. Så æres den som æres bør. Jeg presiserer at jeg utelukkende snakker om dette tilfellet, og ingen andre lignende.

Men det er klart, det begynner å bli vel mye dilettanteri nå hva kunst angår, og intet under at unge folk fortviler, men det finnes grenser. For eksempel at byen nå var i ferd med å bli en internasjonal kunstby hadde bare ikke den store drivkraft blitt fordrevet av slemme konservative krefter. Folk som for eksempel ikke visste hvem Kitaj er, er ikke den rette til å drive et samtidsmuseum. Men jeg må ta meg i akt og bli forsiktig, pressen er blitt så følsom. Men la meg antyde at det ville være ille om det ble drevet sensur, ikke sant? Eller om man ble nektet ytringsfriheten for eksempel. Eller om aviser brukte ledere til å sjikanere sine private fiender. Slik at man hver dag kunne lese i avisen om man var forstøtt eller ikke… Det ville være ekkelt, ikke sant? For hvor ble det av ytringsfriheten da? Nei, den ble slett ikke av i det hele tatt. Hvor betryggende er det da ikke å lese skriften over vår egen adresseavis leder med store og ranke bokstaver: «Midt-Norges frie stemme» og dermed vite at her hersker redeligheten.

Til slutt vil jeg anbefale å lese den store russiske dikter Nicolai Gogols drama «Revisoren» der en stor sjarlatan ankommer en liten by, lurer alle trill rundt og så forlater byen. Enhver likhet med Trondhjem er verken tilsiktet eller tilfeldig, men uunngåelig. Og så, hva nå? Nå ligger Gråmølna utslått og kunstmuseet har en betydelig gjeld. På denne bakgrunn er det litt vanskelig for meg å delta i noen takksigelse for hr. Kyander. Jeg tror jeg greier meg med å takke for besøket.