Her er det ikke mye snakk om inkludering og likeverd. Snarere tvert i mot. Men tilbake til saken. Hijabsaken. I et intervju med Byavisa 21. januar sa Guldahl at ingen ville ha fått jobb hos ham hvis de bar hijab. Saken hadde sin bakgrunn i somaliske Yasmin Ahmed som har søkt 60 jobber uten å ha fått napp. Og siden har saken bare – bokstavelig talt – ballet på seg. Ranheim takket nei til sponsormidler fra Guldahl, da de mente at hans meninger ikke var forenelig med de holdninger Ranheim ønsker å bli assosiert med. Orkla (som trenes av Guldahls store trenerhelt Nils Arne Eggen) betakket seg også. Rosenborg Hockey er visstnok på banen, da de etter leder Per Jørgensens mening har så dårlig omdømme at det vanskelig kan bli verre. Det er jo også en slags holdning. Eller holdningsløst.

Les Jan Guldahls svar til dette innlegget her.

Men tilbake til hijaben. Jeg er ikke mer åpen og inkluderende enn folk flest. Men jeg ser ikke helt problemet. Jeg gjør virkelig ikke det. Hvis jeg hadde gått til Trondheim Øyelegesenter og blitt behandlet av en kvinnelig øyelege med hijab så ville jeg jo trodd at hun var ansatt på grunn av faglig dyktighet. Jeg ville følt meg i trygge hender. Så stor tiltro har jeg til Guldahl, som altså eier dette senteret. Men jeg respekterer Guldahls rett til å mene noe annet om hijaber. Jeg er likevel ganske overbevist om at han tar feil – jeg tror ikke han ville mistet mange kunder om han hadde ansatt en muslimsk kvinne som bærer hijab. Kanskje snarere tvert i mot. Guldahl vil gjerne bli husket av barn og barnebarn som en som stod opp og tok kampen mot innvandring. Vel. Hver sin lyst. Jeg, for min del, vil heller bli husket for noe annet.

Verden endrer seg. Det Norge jeg vokste opp i under 70-tallet er et helt annet i dag. Og det er klart at integrering har en pris, og at vi kan diskutere hvordan dette skal gjøres. Men vi kan ikke stikke hodet i sanden og tro at alt kan være som før. Innvandrerne har vært med på å gjøre Norge til et mer mangfoldig samfunn, de har også vært med på å forme landet vårt og de bringer med seg verdifull erfaring og kulturelle impulser vi i langt større grad bør ta til oss. De som allerede bor her får barn, som dels tar med seg en del av sine foreldres kultur, og dels adopterer en del av det vi kaller «norsk» kultur. Vi kan ikke forvente at alle skal gå med lusekofte, elske langrenn og synes at fårikål og brunost er toppen av kulinariske nytelser. En del jøder bruker kippa, enkelte kristne bærer kors rundt halsen og noen muslimske kvinner bruker hijab. Og så? Jeg tror vi finner atskillig større trusler mot det norske demokratiet og vårt verdigrunnlag enn at en del muslimske kvinner bærer dette plagget.

Vår egen intoleranse og sneversynthet, for eksempel. Det verste terroranslaget på norsk jord kom fra en av våre egne, han hadde sugd næring fra ytterste høyre fløy og bar på et dypt og uforsonlig hat mot alt som er fremmed. Kvinneundertrykkende? Kanskje. Kanskje ikke. Mange kvinner som bærer hijab i den vestlige verden velger det selv, er ressurssterke, selvstendige og har høyere utdanning. Hijab er ikke synonymt med kjønnslemlestelse. Hør på nær sagt hvilken som helst vestlig rap-plate, og vi kan diskutere kvinneundertrykking. Verden går framover. På 60-tallet var mange i mot kvinnelige prester. Venstre stemte i sin tid mot fargefjernsyn. Og hvor skeptiske var vi ikke til hvitløken innvandrerne hadde med seg på 70-tallet? Slik vil det være med spørsmålet om kvinner som bærer hijab også – eller homofile prester, for den saks skyld. Gå noen år fram i tid, og holdningene er annerledes. Nei, verden går framover. Noen prøver imidlertid å holde igjen som best de kan.

orjangreiff@hotmail.com