Når avklarte grenser ikke kan sikres, blir alternativet murer og et kontrollregime med fortsatt okkupasjon, skriver Karin Abraham. Bildet viser muren Israel har bygd gjennom Vestbredden.

1991. «Winds of change» med Scorpions strømmet fra radioen. Far hadde vært ute og reist og en bit av Berlinmuren lå på kjøkkenbordet. Den kalde krigen var over. Verden er iferd med å åpne seg, forklarte mor entusiastisk.

Da jeg vokste opp, tenkte vi lite over at vi hadde seiret og at noen hadde tapt. 1990-tallet ble en kavalkade i grønsjmusikk og Interrail. Senere kom fairtradekaffe og tredjeverdensaktivisme. For som mor hadde spådd: Verden ble virkelig global.

For tredjeverdensland som hadde vært under Sovjets innflytelsessfære, åpnet også opp. Et slags sekundært jernteppe hadde falt. Vestlige bistandsorganisasjoner fikk mer utfoldelsesrom.

Det humanitære paradigmet slo også rot i akademia. På universitetene poppet utdanningsprogrammer i «Fred og konfliktstudier» og «Bistandsarbeid» opp. Begreper som demokratibygging og universelle rettigheter fikk fothold.

Sovjetunionen ble beseiret i en utholdenhetskamp fremfor i åpen konfrontasjon. Så når vi nå nøt fred og økonomisk fremgang, ble den ideologiske konflikten lett glemt. Vi tok det for gitt at alle andre ønsket å bli som oss.

Det nye paradigmet bredte seg raskt. På NTNU fniste vi studenter av Samuel P. Huntingtons tese om «Sivilisasjonenes sammenstøt», som delte verden i sivilisasjoner med motstridende kulturer og verdisett. Der en noen år tidligere hadde speidet etter russiske ubåter langs kysten, innstiftet universitetet i Tromsø sitt eget Senter for Fredsstudier. Norge stod i spydspissen, og profilerte seg snart internasjonalt som en humanitær stormakt og fredsnasjon.

Da jeg flyttet til Israel i 2007, innså jeg snart forskjellen. Én sak var den enorme europeiske interessen for å bistå til å løse Palestina-konflikten. Organisasjoner og aktivister som ivret etter å teste ut lærdommen, ramlet bokstavelig talt inn.

–Hvorfor kan ikke Israel bare trekke seg ut fra de okkuperte områdene? sukket aktivistene. Å bygge murer, som israelerne gjør, er avleggs! erklærte Torbjørn Jagland i en kronikk i Aftenposten i 2012.

Men saken er denne: Vårt paradigme, som handlet om dialog og åpne grenser, var betinget av vår ideologiske seier. Det gjorde at geografi som et politisk fenomen ble irrelevant.

I Israel/Palestina ser imidlertid terrenget annerledes ut. Konflikten er fortsatt i høyeste grad ideologisk, med grunnleggende verdenssyn som gnisser mot hverandre i et nullsumspill. Dermed får kart og topografi betydning, også utover landkrav.

Med knappe 15 kilometer på det smaleste, mangler Israel strategisk dybde. 1967-grensen strekker seg langsmed landet. Skulle rakettskyts ramme dets økonomiske sentrum, ville Israel måttet svare med uproporsjonal militærkraft for å avskrekke fra fremtidige angrep. Når avklarte grenser ikke kan sikres, blir alternativet murer og et kontrollregime med fortsatt okkupasjon.

I boken «Verden etter Amerika» fra 2008 omtalte journalisten Fareed Zakaria et historisk skifte. Her beskrev han hvordan fremvoksende økonomier som Kina, India, Russland og Brasil er iferd med å utfordre hegemoniet USA har hatt siden jernteppet falt.

Mens USA trekker seg tilbake vokser nye maktkonstellasjoner frem, også anført av antivestlig ideologi. Spillerommet har økt. Et ydmyket Russland etter Sovjetunionens fall viser nå muskler med antihomolover med slagside mot europeisk dekadens, massive militære investeringer og territoriell ekspansjon på Krimhalvøya.

Globale maktforskyvninger fremtvinger at europeiske stater må ta større ansvar for egen sikkerhet, skrev Øystein Tunsjø ved Institutt for Forsvarsstudier i Aftenposten nylig. Verden er igjen i endring.

karin.abraham@gmail.com