Det kunne jeg vite fordi jeg har kolleger på Sørlandet som kjente vår eksdirektør. Jeg kunne vite det fordi jeg tok noen telefoner til hans siste arbeidsplass. Jeg kunne vite det fordi mannen er kjent over hele landet, bare ikke i de hermetiske lukkede ansettelseskomiteer i Trondhjem. Som kunne gjort akkurat det samme som jeg, men som ikke gjorde det, men som tvert i mot forsvarte direktøren til siste stund. Til tross for løftebrudd, økonomisk sammenbrudd (seks millioner) og kunstnerisk middelmådighet. For det har vært en viss forståelse hvis kunstmuseet hadde fremmet et program av stor kunstnerisk verdi.
Men nei, det ble det vanlige. Samtidskunst av typen som er komplett uttrykksløs, men selvfølgelig med et hav av tekster. Men se, da rykket brushodene ut og så for seg Trondhjem som internasjonal kunstby. Og se hva vi sitter med, Gråmølna knust, kunstmuseet skandalisert, vi må ta alt fra begynnelsen igjen. Dette er resultatet av at man ikke lytter til fagfolk eller for så vidt til den sunne fornuft. Fagfolk kan jo også være litt av hvert.
Nei, dette er dilettantenes tidsalder. For etter dette – finnes det da et oppgjør et sted? Får det noen konsekvenser? Nei, det får ingen konsekvenser. Hva med for eksempel styret i Trondheim Kunstmuseum? I to år har styret sittet og glodd på Kyanders utsvevelser uten å forstå noe. Men er de lei seg for det? Nei, det er det da heller ingen grunn til. DE blir sikkert sittende – de får slett ikke sparken – i tilfelle blir de sparket oppover.
Men enda er vi ikke ferdige. Nei, nå er eksdirektøren blitt sannhetsvitne – hans ytringsfrihet er angrepet – etter å ha revet ned flagg, faner og økonomi forlater han nå byen under alminnelig jubel, ja han har til og med funnet en ny sammensvoren, Adresseavisen. Han er nemlig ifølge avisens politiske kapasitet, Siri Wahl-Olsen, Midt-Norges personifiserte frie stemme, fordrevet akkurat idet Trondhjem var på nippet til å bli internasjonal kunstby. Fordrevet av konservative krefter, i dette tilfellet antagelig undertegnede, pluss noen få andre oldinger. En fordrivelse jeg på ingen måte beklager, men tvert i mot er temmelig glad for.
Oscar Wilde har rett. Førsteinntrykk er det viktigste. Jeg husker mitt første møte med Kyander; «August, tenkte jeg – Hamsuns August; villig, velvillig, virksom, sprellende henover jordoverflaten etterlatende seg et hav av påbegynte sildoljefabrikker på vei til neste prosjekt, og så videre, og så videre.» Men dannet – åh, det fløt fransk fra hans leber. Dette ble Trondheim Kunstmuseums skjebne.
Kyander kunne gjøre akkurat hva han ville – fullstendig uhindret i to hele år, mens millionene rullet og med et styre som bare glodde på. Hele denne saken er kort og godt forferdelig, og glad var jeg da den endelig ble opprullet og mannen forsvant. Dessverre ga jeg uttrykk for denne glede, men det var slett ikke dannet nok for kommunen, som også på dette området har sine lover.
Og Midt-Norges frie stemme. Jeg fikk anledning til personlig å møte denne stemmen. Etter en artikkel som ble for drøy, men som nå viser seg å være helt dekkende, dukket sjefen opp og forlangte dokumentasjon. Ut fra de foreliggende fakta er det naturlig å spørre: «Er det nok dokumentasjon nå?»