Hvor viktig er det å bevare kulturlagene under Olav Trygvassons gate? Hva skal vi egentlig med Olav Trygvasson-statuen på Torvet? Hva skal vi i det hele tatt med Torvet? For ikke å snakke om Kjøpmannsgata 36-38 som arkitektfirmaet ARC allerede har avskrevet som en bygning med «diskutable antikvariske kvaliteter»?
Langt de fleste av disse sakene har kommet opp som følge av politikernes innlysende behov for å finne løsninger på en voksende bys hardt pressede areal- og boligsituasjon. Løsningene som er foreslått har like innlysende skapt motreaksjoner blant «ekspertene» og de som på felleskapets vegne skal forvalte verdiene knyttet til byens fortid. Frontene er skarpe og avstandene er store. Årsaken til det handler verken om gjensidig uforstand eller uvilje, men om en diskusjon som foregår på premisser som gjør det vanskelig å komme overens om hvordan arealbruk og kulturverdier skal forvaltes til det beste for alle aktører. De premissene må vi imidlertid lete opp og løfte fram i lyset, for de er tett knyttet opp til en forståelse av hva kulturarv er, men ligger dypt begravet og godt skjult i dagens antikvariske forvaltningspraksis: De har sin opprinnelse dels i romantikkens reaksjon mot 1800-tallets ukontrollerte by- og industrivekst, dels i et hjemlig nasjonsbyggingsprosjekt påvirket av forestillinger om bondesamfunnets pastorale, demokratiske og tradisjonsbundne idealtilstand.
Disse opprinnelige forestillingene om hva som er verdt å ta vare på og hva som ikke er verdt å ta vare på har selvfølgelig endret seg over tid; i dag favner kulturarvbegrepet over mye annet og mye mer enn hva det gjorde for bare en generasjon siden. Men denne utviklingen har i all hovedsak funnet sted innenfor forvaltningsregimets ekspertgrupper, mens folk flest fortsatt henger fast i de opprinnelig verdinormeringene der alder, estetikk og ekspoertuttalelser rår. Forståelig nok, for kommunikasjonen mellom leg og lærd på dette området har gått mer ovenfra og ned, og i alle fall sjelden den motsatte veien. Hvorfor skal vi ta vare på fortiden? For å opprettholde nasjonens selvforståelse? For ekspertene? Eller for folket som historien tilhører? Og hva skal vi i så fall ta vare på? Disse og lignende spørsmål finner aldri sine endegyldige svar, for slike finnes ikke. Men de må diskuteres fritt og vidt, ikke minst fordi samfunnet investerer store resurser i en kulturarv som berører og tilhører oss alle.
Tilbake til vår hjemlige arena: Ulike samfunnsinteresser står mot hverandre i en diskusjon om forvaltningen av midtbyens historiske fotavtrykk som altså bygger på et kulturarvbegrep og en antikvarisk forvaltningstradisjon der alder, estetikk, monumentalitet, og ekspertveldet rår. Dette er verdier og regimer som vi deler med resten av Vesten og som er gjenstand for en internasjonalt pågående kritisk diskusjon. Kulturarvforskeren Laurajane Smith er en av de som klarest har formulert kritikken, bl.a. ved å peke på at kulturarven er underlagt en naturalisert forvaltningsideologi som henter sine stikkord fra de store fortellingene om Vestens suksessrike nasjons- og elitetenkning og som gir prioritet til «medfødte kulturverdier knyttet til alder, monumentalitet, ekspertkunnskap og estetikk». Sammenfiltringen av verdier og godt etablerte forvaltningsprosedyrer har ført til at dette verdigrunnlaget er ytterligere forsterket. Det har også ført til en utestengning av «ikke-eksperters» syn på forståelsen av og hensikten med det å verne den fysiske kulturarven. Det til tross for at det finnes gode eksempler på deltakelse «utenfra og nedenfra».
Selv om dette selvfølgelig ikke er svart-hvitt, så er det ikke desto mindre en virkelighetsbeskrivelse som etter hvert kan deles av både de innenfor og utenom den antikvariske ekspertgruppen. Uansett er det denne realiteten som er med på å hindre en god og fruktbar offentlig debatt om hvordan vi vil ta vare på Trondheims mangfoldige fortid. I diskusjonen om forvaltningen av midtbyens historiske kvaliteter bør lokalsamfunnets tanker, ønsker og behov komme til orde og bli tatt på alvor. Ekspertene skal selvfølgelig være med, men denne gangen mer i rollen som gode lyttere og tilretteleggere av diskusjonen. Fortida tilhører oss alle og den er en del av dagen i dag.