Det meste av det som er, er bedre enn det som var. Jeg sier altså ikke som den britiske utenriksminister, fugletitter og sportsfisker Sir Edward Grey gjorde ved slutten av sin yrkeskarriere, at han i femti år hadde «snakket om fremskritt som om det skulle være noe fremskrittsvennlig ved store byer, kinomatografer og Daily Mail» – eller for den saks skyld ved masseturisme, mobiltelefoner og Se og Hør – men jeg sier at også fremtiden må møtes med samme skeptiske, empiriske holdning som man må ha til alt som kommer og vil frelse oss.
Jeg tror ikke at et samfunn med mennesker som lever etter prinsippet om at alle er sin egen lykkes smed, er et bedre samfunn enn et samfunn som prøver organisere seg slik at de bredeste skuldre også må finne seg i å bære den tyngste bør. Derfor misliker jeg mye av det jeg ser rundt meg; en verden i økologisk ubalanse, et samfunn som stikkes opp i lønnsomme småbiter uten innbyrdes sammenheng, hvor det gjelder å kjøpe billig og selge dyrt. Et samfunn hvor de rike blir rikere, hvor velstanden fordeles mer og mer ulikt, og hvor vi er i ferd med å få en ny underklasse – i stadig større grad bestående av innvandrere – som primært har fått i oppgave å forgylle de bedrestiltes hverdag.
Eller for å holde oss til mediene, som nå opplever enorme endringer. På mange områder er det utvilsomt slik at teknologiske nyvinninger beriker den offentlige samtale. Mens nyhetsjournalistikk tidligere var kampen om å komme for sent så tidlig som mulig, gjør kombinasjonen av moderne teknologi og en befolkning utstyrt med en mobiltelefoner og mobilkameraer det mulig å være til stede der det skjer, når det skjer.
Sosiale medier bidrar til å fylle de journalistiske mediers verktøykasse, styrker og øker pressens kildegrunnlag, og tilfører mediene ny ekspertise, fordi det der ute finnes mennesker som vet langt mer enn den enkelte redaksjon, og som på rekordtid kan viderebringe nyttig viten.
Men sosiale medier er ikke journalistikk. Sosiale medier er kommunikasjon. Journalistikk er å formidle relevant og etisk forsvarlig informasjon, ta publikum med gjennom informasjonsjungelen og påpeke sammenhenger, avdekke kritikkverdige forhold, og – ikke minst – berike den offentlige samtale slik at det blir mulig for det enkelte menneske å ta viktige samfunnsmessige verdivalg. Det må være noe større i redaktørstolen enn en eller annen figur som ønsker å tjene penger og/eller tilfredsstille publikum, politikere, næringslivsledere eller andre samfunnstopper.
Mennesker som har makt, vil naturligvis ønske å komme ut til sine velgere, sine kunder eller sine medlemmer mest mulig direkte, uten forstyrrende elementer, enten det er ufordragelige reportere eller frekke kommentatorer. Men disse «forstyrrelsene» er i virkeligheten en viktig forutsetning for at demokratiet skal kunne fungere.
Et motsetningsforhold må det også være mellom presse og publikum. En redaktør skal ha frie mediers ideelle mål – ikke opinionens mer eller mindre tilfeldige lyster – for øye. En redaktør skal arbeide for det som etter hans eller hennes mening tjener samfunnet, ikke det som måtte øke opplaget eller seertallene. «Redaktøren må aldri la seg påvirke til å hevde meninger som ikke er i samsvar med egen overbevisning», som det står i Redaktørplakaten. En redaktør skal ivareta ytringsfriheten, hvilket innebærer at han eller hun må verne ytringer verken redaktøren eller publikum liker. Det er dette som er pressens samfunnsrolle.
Den teknologiske forvandling som nå rammer mediene, er ikke noe man skal eller bør motarbeide. Det er dette som er fremtiden. Men det er ikke nødvendigvis fremskrittet. Dersom teknologien skader pressens samfunnsrolle, skader den også demokratiet - og representerer ikke lenger noe fremskritt.