Jeg får sykle i fred. I kampen for tilværelsen hver morgen og ettermiddag på sykkelveien langs Oslofjorden, er jeg ikke lenger offer. Hvorfor: Er de desperate 40-åringene med rådyre sykler og fullt sponsorutstyr blitt snille? Nei, det er jeg som har kapitulert og blitt som dem. Jeg er i gul forkledning.
Jeg lærte å sykle i Rønningsbakken i Trondheim. På Strindheim skole måtte vi gjennomgå en prøve for å få sykle til skolen. Noe av det viktigste vi lærte var å være forsiktig og ta hensyn til andre. Det fortsatte jeg med da jeg senere fikk en sortlakkert damesykkel med kurv og nett. Den var flott til nyttesykling i byen. Jeg savner den gamle sykkelen min. Det var en DBS Nostalgi. Kjempestilig, med blomsterdekorert kurv og fargerikt nett over bakhjulet, så skjørtet ikke skulle komme inn i eikene. På den satt satt jeg høyt og syklet i kontorklærne og med håndvesken i kurven. Det gikk veldig bra i mange år.
Så førte en flytting til at jeg fikk en sykkelvei som er en konkurransearena. Både Tour de France, Giro d’ Italia og Spania Rundt gjennomføres daglig mellom Lysaker og Oslo sentrum. Konkurransen er beinhard og stemningen aggressiv. Her er det «dog eats dog» som gjelder. Damesykkelen med nett og håndveske ble til en provokasjon. Etter noen mobbe-episoder på sykkelstien som kalles Tour de Finance, ga jeg opp. Helt i fjor sommer. Da ga min omtenksomme ektemann meg et super-sett sykkelutstyr i bursdagsgave. En sølvfarget, cross over hybrid-sykkel, lysende gul jakke, gul hjelm, gule solbriller, svarte tights, oransje joggesko og rosa sykkelhansker.
Himmel, for en forvandling: Fra Bestemor Skogmus til Lara Croft i en fei!
Så nå går det helt fint. Jeg sykler like forsiktig, men ingen merker det. Det eneste er at jeg burde vært sponset. De som sykler forbi meg har logoer over det hele. Ikke at jeg tror Carrefour eller Skoda betaler dem for å sykle til og fra jobben, men det gir dem sikkert en kul sponsefølelse. I nettbutikken til Tour de France koster den rødprikkede klatretrøya med sponsormerker 100 dollar. Det skal bli mitt neste skritt.
Var det feigt å gi seg, burde jeg tatt fighten? Ja, kanskje, for det kan virke som om stadig flere aktiviteter går over til å bli trening. I hvert fall her i landet. Mens folk i andre land går tur i parken og tar seg rolig fram på sykkel, er trening hos oss blitt begrunnelse for det meste.
På ettermiddager kan man treffe unge mødre som løper med tvillingvogn på skogstier. Skiløypene er blitt treningsarenaer. På søndager sitter barna hjemme og spiller dataspill mens mor og far trener og nåde den arbeidsplass som ikke har treningssenter i kjelleren. Ordet mosjon er blitt like utdatert som futteral, ransel og flakong.
Men det finnes motkrefter. En slik kraft er den danske sykkelantropologen Mikael Colville-Andersen. Han reiser verden rundt for å promotere sykkel som fremkomstmiddel i byene. Altså urban sykling, hvor man skal tråkke rundt på to hjul i de klærne man bruker til vanlig. Han sier til og med at alt maset om hjelm får folk til å tro at sykling er farlig og derfor velger det bort. Antropologen som jobber med urban mobilitet i konsulentfirmaet Copenhagenize, sier at folks frykt bare fører til at hjelmprodusentene tjener store penger. Når man bare ser polstrede syklister i hjelm, gule jakker og tights – indoktrineres folk til å tro at det er høy risiko, sier han, og fortsetter:
–Sykling er en livstil: det gode liv. Det må være lett og trygt å sykle. Folk skal kunne komme seg fra A til B på sykkelen, stikke innom en kafe og plukke opp barna på vei hjem.
Du verden, denne mannen har mye ugjort.