Vi trenger ikke enda mer kunnskap om hva som fører til god folkehelse. Kan ikke folk bare skjerpe seg, spise sunt, trene og ikke røyke? Rett og slett komme i gang!
Dette er et morsomt utsagn som gjerne kommer i festlige lag og i lunsjpauser på jobb, og kanskje er det noe i det. Selv om våre levevaner har ført til en økning i livsstilsykdommer er den norske befolkningens helse god. Men gjennomsnittstallene skjuler store, systematiske forskjeller. Norge er et av verdens mest likhetsorienterte samfunn, i historiens mest velstående øyeblikk, likevel er det en tett kobling mellom hvem du er og hva slags helse du kan forvente å ha. Et paradoks er at helseforskjellene ikke er på et lavere nivå i Norge og Norden sammenlignet med andre land i Europa som ikke har en like tydelig samfunnsstrategi med fordeling og likhet.
Folkehelsearbeid innebærer å arbeide for en jevnere sosial fordeling av faktorer som påvirker helsen. Valg av politikk og tiltak på alle samfunnsområder og nivåer må vurderes ut fra hva som påvirker sosiale helseforskjeller, og hvordan. Sosiale, økonomiske, fysiske og atferdsmessige forhold påvirker den enkeltes helse – både positivt og negativt.
Sosial ulikhet skyldes mange faktorer. Komplekse problemer krever komplekse løsninger. En politikk som kombinerer tiltak på mange områder er sannsynligvis mest gunstig. Et effektivt folkehelsearbeid må derfor utøves i alle samfunnssektorer og i felles innsats på tvers av sektorene.
I Norge er det tverrpolitisk enighet om at eksistensen av sosial ulikhet i helse er en kilde til bekymring og at noe bør gjøres med problemet. Sosial ulikhet i helse ble først satt på den politiske agendaen tidlig på 2000-tallet av Bondevik-regjeringen og senere fulgt opp av etterfølgende regjeringer. Den politiske plattformen til Høyre- og Frp- regjeringen viser at også denne regjeringen er opptatt av levekårsutjevning og fattigdomsbekjempelse.
Vi har fått kunnskap om hvordan folkehelsen påvirkes av levevaner og livsvilkår. Men økt kunnskap gir ikke uten videre endret handling. Kunnskap bygger ikke utelukkende på fakta fremskaffet av forskere. En må ta med seg erfaringskunnskap og brukerkunnskap og sette denne inn i en helhetlig sammenheng.
Vi trenger å utvikle kunnskap om gode arbeidsformer som innebærer nytenking og endringsvilje i flerfaglig samhandling, som forplikter ledelsen og inngår i styringssystemene. Dette er i liten grad prøvd. Et dilemma vi som jobber med folkehelse opplever er at vi har store utfordringer i å formidle kunnskapen til politiker og andre beslutningstakere.
Mye folkehelsepolitikk handler om å få folk til å treffe de rette valgene. Det er ikke enkelt. Valgene vi tar påvirkes av ønsker, holdninger og oppfatninger, og det er ofte disse en forsøker å endre i klassiske kunnskap- og holdningskampanjer. Slike kampanjer har ofte en begrenset effekt. Ofte vil de som allerede er mest opptatt av helsen sin i størst grad ta til seg ny informasjon. Intensjonen er god, men resultatet kan være med på å øke sosiale ulikheter i helse.
Tradisjonelt har vi hatt en risikotilnærming til helse. Metoden er å identifisere risikogrupper og sette inn tiltak ved å reparere. Nærhet i problem og løsning. Forebygging og helsefremming har lengre og sammensatte sammenhenger. Å gå bakover i årsakskjeden og gjøre noe med årsaken er utfordrende. Et helsefremmende perspektiv bør alltid være tilstede når en ser på utfordringer og planlegger tiltak. En trenger ikke vente på at en uønsket hendelse har skjedd før vi gjør noe. Frafall i videregående skole kan være et slikt eksempel, et annet kan være trafikkulykker, eller hindre støy der folk bor.
Vi må bli gode på å tenke folkehelsekonsekvenser når vi tolker og drøfter samfunnsutvikling. Hva kan vel være mer nyttig enn å få mer kunnskap om regionens viktigste ressurs - menneskene som bor her. Sett i et regionalt utviklingsperspektiv er en befolkning med god helse en forutsetning for dette. Folkehelse er et tema som må legges til grunn når kommende kommunereform diskuteres. Robuste kommuner trenger robuste innbyggere.
Her i regionen er vi i en særstilling når det gjelder kunnskap og kunnskapsutvikling innen folkehelse. Vi har utviklet noe vi kaller «trøndelagsmodellen» Der Fylkesmannen, fylkeskommunen, KS med kommunene og FoU miljøet i regionen skal tenke sammen om kunnskaps utvikling. Vi har helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag som er Norges største samling av helseopplysninger om en befolkning. Vi har Senter for Helsefremmende Forskning (NTNU/HIST) som forsker på hva som gjør at folke har god helse. Stadig flere miljøer melder seg på og vi trenger flere. Samfunnsvitere med kunnskap om ledelse og organisasjon, økonomer, ingeniører, ja alle.
Denne uka samles de fremste forskerne i verden til en todagers forskerkonferanse her i Trondheim om helsefremmende forskning. Senere i uka samles 750 deltagere fra hele Norden for å delta i den 11. Nordiske folkehelsekonferansen. Hovedoverskriften er samfunnsutvikling for helse og trivsel i Norden, hvor viktige kunnskapsdiskusjoner på temaet sosial ulikhet står sentralt. Under konferansen skal «Trondheimserklæringen» utarbeides. Helsedirektoratet, Sør- Trøndelag fylkeskommune og Fylkesmannen i Sør- Trøndelag er ansvarlig for konferansen.