Prinsipielle betraktninger må til for å forstå hvorfor det er riktig å redusere det statlige eierskapet.
Staten eier en tredjedel av verdiene på Oslo Børs. Den er største eier i noen av de viktigste norske selskapene, som Statoil og Telenor, Hydro og Yara. Den norske statskapitalismen går godt, og staten tar ut store utbytter.
Staten må ikke eie alt den gjør i dag. Statlig eierskap kan begrunnes økonomisk, men betinger en politisk forankring for å gi mening. Derfor er det på sin plass å ta en debatt om staten bør eie Mesta (deler av det gamle Vegvesenet), Flytoget, eiendomsselskapet Entra, Baneservice og andelen i SAS. Debatten kommer for alvor når statsbudsjettet legges frem om halvannen uke. Næringsministeren ber da om fullmakt til å selge disse selskapene og noen til.
Nedsalget regjeringen ønsker kan ikke begrunnes med økonomi. Selskapene på salgslisten leverte fire milliarder kroner i utbytte til statskassen i fjor. I tillegg kommer at statskassen er full av penger og trenger ikke milliardene som salgene vil gi. Pengene havner i Oljefondet som investerer dem i aksjer, obligasjoner og eiendom i utlandet. Hva er da poenget?
Vi mener spørsmålet er relevant, samtidig som vi mener det statlige eierskapet er for dominerende her hjemme. Staten eier helt eller delvis opp mot 80 selskaper, med mer enn 280 000 ansatte. Diskusjonen om statlig eierskap må ta utgangspunkt i to viktige, prinsipielle betraktninger: Har staten en strategisk interesse av å eie et selskap helt eller delvis? Og er staten en god eier?
Ingenting tilsier at staten må være storeier i fiskeoppdrett, som i Cermaq. Heller ikke i eiendomsvirksomhet, som i Entra, i drift og bygging av veier, som i Mesta, eller i drift av Flytoget, selv om selskapet neppe ville vært på skinner i dag om ikke staten i sin tid slettet selskapets milliardgjeld.
Mens oppdrettsselskapet Cermaq kan bli japansk, står halvstatlige Yara beredt til fusjon. Og mye pågår i Aker-systemet, der staten gikk inn med nesten fem milliarder kroner.
Behovet for statlig eierskap er i endring. Derfor trenger vi en debatt med både ideologiske, strategiske og økonomiske perspektiver.