Uken for de virkelig store tallene er på hell. Men det er de små pengene som betyr noe for den enkelte, og som ofte gir politisk debatt og mening.
Med fremleggelsen av statsbudsjettet er det lett å gå seg vill i alle milliardene. Det er så mange milliarder og millioner at også de som skal behandle og vedta budsjettet, stortingsrepresentantene, forsnakker seg og forveksler størrelsene. Som om ikke alle de store summene er forvirrende nok, blir pengene pakket inn i ord og vendinger vi sjelden eller aldri forholder oss til.
Det er til å forstå når årsavgiften på campingvogner blir foreslått fjernet, får campingfolket 1120 kroner mindre i årlige utgifter. Verre er det å begripe betydningen av «det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet», som altså er målet på hvordan budsjettet virker på etterspørselen etter varer og tjenester. Bare det at vi i verdens rikeste land snakker om et underskudd, mens vi går med overskudd og har ufattelig mye penger på bok, er bokstavelig talt å snu saken på hodet.
Det er ikke rart at de store tallene lett går oss hus forbi, mens de små pengene blir gjenstand for debatt, kritikk eller glede. Billigere netthandel var saken som skapte de skarpeste reaksjonene etter finansminister Siv Jensens (Frp) budsjettpresentasjon onsdag. Varehandelen er i harnisk. Saken er at regjeringen vil øke grensen for momsfri netthandel fra utlandet fra 200 til 500 kroner. Det er ikke mange kronene, men handelsnæringen mener tusenvis av arbeidsplasser står i fare. Harry-handelen er ille nok, mer netthandel gjør galt verre, mener bransjen.
En endring på 300 kroner utløser proteststorm, mens nesten ingen – sjeføkonomene inkludert – reagerer på at regjeringen vil bruke 164 milliarder oljekroner neste år. Det er over 17 milliarder mer enn i år. Bruken av oljepenger, og hvordan det virker inn på økonomien i landet, er og blir en diskusjon eksperter og politikere imellom. For det finnes vel ingen andre som går rundt og lurer på hvilken «budsjettimpuls målt i prosent av trend-BNP for Fastlands-Norge» som så mye oljepenger kan gi? Det er slik de store pengene omtales. Svaret er at det går greit, ifølge Finansdepartementet.
Skattekutt på 8,3 milliarder kroner ser unektelig mye ut. På toppen av nesten like store kutt for inneværende år, burde det ha utløse 17. maistemning over det ganske land. Men det er verken flagg eller feiring for Siv Jensen og Erna Solberg. Det er sure miner eller et likegyldig skuldertrekk, fordi forholdet mellom de store og de små pengene er som dag og natt. Siden de blåblå overtok ligger det an til nesten 17 milliarder i skattekutt. For folk flest – som Frp gjerne sier – betyr kuttene lite. En gjennomsnittsfamilie får et par tusen mindre i skatt. Skattekuttene er politisk meget omstridt, ikke på grunn av størrelsen, men fordi de «gir mest til dem som har mest fra før», for å bruke Ap-retorikken. Den er delvis feil, fordi mange små bedrifter må tappe selskapet for å betale formuesskatten.
I det store bildet er skattekuttene mindre enn veksten i skatteinngangen siste året. Den blir anslått til 18 milliarder kroner. Med mer oljepenger og utgiftskutt kommer regjeringen i mål. Siden regjeringen velger å kutte formuesskatten mest, er skattekuttene nærmest uinteressante for de aller fleste. Fordi de fleste familier plages ikke av formuens omkostninger. Det er den høye gjelden som kan gi bekymringer. Samlet sett har husholdningens gjeld vokst til faretruende høyder.
Derfor er det de store tallene som betyr mest for folk flest – altså bruken av oljepenger, balansen i økonomien, ansvarlig styring og viljen til modernisering og effektivisering, omstilling og nyskaping. Det er utsiktene mot fortsatt lav rente, fortsatt god lønnsvekst og fortsatt lave priser som gir familiene økonomisk trygghet. Det forsterkes av analyser som angir fortsatt høy sysselsetting og lav ledighet. Anslagene Finansdepartementet gir for lønnsveksten nesten år betyr ti ganger mer enn skattelettelsene for en gjennomsnittsfamilie.
Småpengene er viktige – men de store er avgjørende.