Snart blir ikke lenger Norges beste julebrus produsert i Trondheim. Lokalprodusert mat og drikke skal åpenbart kun være et gode for de få.
Adresseavisen presenterte to fortellinger om mat og drikke på gårsdagens forside. Hovedoppslaget var stjernekokken Gordon Ramsays hemningsløse skryt av lokale, trønderske råvarer. Opp i høyre hjørne fikk vi så fortalt at Ringnes-Carlsberg Group flytter produksjonen av E. C. Dahls julebrus bort fra Trondheim. Man kan ikke uten videre sammenligne julebrusen med kamskjell fra Hitra eller lam fra Oppdal. Det ligger allikevel en utviklingsmoral bak disse to oppslagene: All den tid vi bygger opp bevissthet og stolthet omkring stedsbunden, lokalprodusert mat og drikke er dette noe som kun skal gjelde for småskalaproduksjon forbeholdt de som kan betale skyhøye priser for varene. De store forbruksvarene, som den jevne trønder også opplever som lokale kvalitetsprodukter, skal ikke lenger inneha det forsterkende og identitetsbyggene stemplet «produsert av oss her hjemme.»
Det er noe råttent med denne utviklingen som man som trønder skal ha lov til å bli fornærmet for. De som skapte denne situasjonen var de lokale eierne som gjorde det som så mange trønderske bedriftseiere har gjort i en årrekke, nemlig solgt unna veldrevne produksjonsanlegg av lokalt utviklede bestselgere, for så å sylte pengene ned i de mest passive investeringer en by kan tilføres: eiendom. Konsekvensene av utsalget ser vi på store industribedrifter som Nidar sjokoladefabrikk og E. C. Dahls bryggeri. Først flyttes lederne og med det de som slåss for de lokale investeringskronene, så flyttes produksjons- og produktutviklingsmiljøene som over generasjoner har bygget opp kompetanse på utvikling av bestselgere. Så skummes fløten av gode ideer og produkter i noen år før man begynner å økse ned staben av fagarbeidere og flytter selve produksjonen over til sentrale produksjonsanlegg. Vi som forbrukere sitter igjen med noen merkevarer, som vi som møll mot en lampe skal trekkes mot, fordi det står på etiketten at det en gang i tiden ble produsert her i Trondheim.
I de siste årene har bevisstheten om lokalprodusert mat og drikke eksplodert. Dyrkingen av det lokale ølet og den lokale brusen er den eldre breddeutgaven av nåtidens dyrking av kortreiste produkter. Man finner den igjen i møringenes feiring av brussortene fra Oscar Sylte og i tromsøværingenes dyrking av sitt lokale Mack-øl. Etter en tradisjonell markedsøkonomisk analyse er nok dessverre denne patriotismen ikke mye verd. På tross av store protester og en omfattende boikottaksjon i Stavanger, da Ringnes-Carlsberg Group la ned Tou Bryggeri i 2003, kunne NRK rapportere i april 2013 at Tou fortsatt har en markedsandel på 70prosent i Stavanger.
En by som mister sitt tradisjonsrike bryggeri får en stor bit av sjelen sin revet ut. Man skulle tro at dette mest rammer de voksne, men for barn er det første møtet med lokalprodusert mat og drikke ofte brus og godteri. Den årlige julebrussmakingen er fortsatt en viktig del av alle trønderske barns julefeiring. År etter år samles barn, boblende av kullsyre og lokalpatriotisme, og konkluderer med at de andre brussortene ikke når «deres» julebrus opp til knærne.
Ringnes-Carlsberg Groups julegave til alle disse ungene er å stjele grunnlaget for deres lokale stolthet. Samtidig lener de seg godt tilbake og venter på at det samme skal skje i Trondheim som i Stavanger, nemlig ingenting. Det som allikevel har vokst fram siden 2003 er en helt ny bevissthet om verdien av lokalprodusert mat og drikke. Dette har skapt en eksplosjon i småskala kvalitetsproduksjon på den ene siden, men har nok også skjerpet vår bevissthet på breddeproduktene. Ringnes-Carlsberg Group gambler på at denne utviklingen ikke vil påvirke deres profittjag. La oss håpe at mentalitetsendringen er så betydelig siden 2003 at vi som en julegave tilbake kan ønske dem alt ondt med større effekt enn siddisene klarte for 11 år siden.
Det å stjele jula fra tusenvis av barn er nemlig ikke noe som bør gå upåaktet hen.
