En mindretallsregjering i fritt fall på meningsmålingene, som velger å provosere sine venner i Stortinget, lever farlig.
Hvordan er det mulig å stelle seg så dårlig som Solberg-regjeringen har gjort, med så mye friske penger til disposisjon og så mange friske satsningsområder på budsjettet? Det er lenge siden vi har sett en regjering med så stort økonomisk handlingsrom, gjøre så dårlig politisk arbeid. Jens Stoltenbergs første regjering i 2000 kan være en sammenligning. Det endte med valgkatastrofe.
Stemningen var ikke god da budsjettforhandlingene startet i Stortinget denne uken, og den er ikke blitt bedre. Normalt er det tøffe runder for mindretallsregjeringer. Det uvanlige er at de blå bevisst har valgt å provosere sine støttepartier. Og det uvanlige er at en regjering med så mye penger, ikke makter å skape et snev av begeistring, et debattklima til egen fordel og en grei stemning inn i budsjettforhandlingene.
På en rekke områder har regjeringen levert, og vel så det, målt mot valgløfter og velgernes ønsker. Samferdsel, justis og skole, kommuner, helse og skatt angir politisk retning og satsning. Resultatet er en uvanlig sterk politisk nedtur blant velgerne. Regjeringen er nesten som den svakeste regjeringen etter krigen, den første Bondevik-regjeringen i 1997, med 28 prosent av velgerne bak seg. Solberg-regjeringen er nå nær 30-tallet på målingene, mens Arbeiderpartiet har en oppslutning rundt 40 prosent, nesten uten å ha levert noe som helst.
Inntrykket som har fått festet seg, er forklaringen: Store skattelettelser til de rikeste, store støttekutt til de fattigste. Budsjettet har kommet så skjevt ut at Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) nå har startet en landsomfattende kampanje, i håp om å berge milliardkuttet i formuesskatten. Det var nok i grevens tid. Venstre og KrF jobber nå for å få fjernet skattekuttet, og NHO har ikke bidratt til bedre stemning i sentrum.
Mange fine budsjettposter har druknet i striden om formuesskatten, og medieoppslag om Frps gladsaker, som avgiftskutt på påhengsmotorer og campingvogner. Ikke bare velgerne er negative, også mediene er uvanlig kritiske.
Regjeringen har seg selv å takke.