Tore O. Sandvik, fylkesordfører i Sør-Trøndelag, vil ha det til at den varslede nedleggingen av musikk, dans, drama på Fosen videregående skole skyldes få søkere. Men hvorfor spør han ikke etter årsaken til den manglende interessen?

Siste forestilling? Elevene i Peers Internasjonale Teaterensemble (PIT) ved Fosen videregående skole setter opp stykket «Alice i Underland». Det kan bli siste teateroppsetning ved skolen. Linjen for musikk, dans og drama er foreslått nedlagt. «La oss stå sammen om et kunstfaglig kunnskaps- og lærerløft», skriver kronikkforfatteren. Foto: DAN ÅGREN, Adresseavisen

Ser han ikke at dette er en konsekvens av det siste tiårets skolepolitikk som sakte men sikkert knebler kunstfagenes selvfølgelige og verdifulle del av grunnutdanningen til barn og unge i Norge

I kjølvannet av det såkalte PISA-sjokket som traff Norge for snart 15 år siden, lider nå kunstfagene og forståelsen for det estetiske, kreative, innovative og praktiske en langsom død, særlig i grunnskolen, på tross av at mange lærere, skoler og lærerutdanninger gjør en flott jobb, også med og for kunstfagene. Vi står midt i en diskurs med kunstfaglige skyggelapper som slår ut over hele linja, fra grunnskole, til videregående skole og høyere utdanning.

Med diskurs mener jeg her en forståelse av hva kunnskap er. Diskurser er med på å styre enkeltindividers valg, for eksempel 16-åringes valg av videregående linje. Valgene henger sammen med hva de har lært seg er verdsatt kunnskap gjennom skolehverdagen. Når det estetiske og praktiske i lav grad verdsettes gjennom grunnskoleløpet er det ikke rart at få ungdommer søker seg til musikk, dans, drama. Hvis det økonomiske instinktet hos fylkespolitikerne sier «nedleggelse» så burde instinktet som handler om kulturell kapital og helhetlig, bærekraftig fylkeskommunal skolepolitikk heller si «bevarelse» og «styrking». Sør-Trøndelag fylkeskommune kaller seg tross alt «Kreative Trøndelag».

Konsekvensene av PISA-sjokket i Norge har særlig rammet kunstfagene og de praktiske fagene. Det skal terpes grunnleggende ferdigheter og «unødvendigheter» skal feies bort. I 2003 avskaffet man en lang tradisjon i norsk lærerutdanning: at alle som skal bli lærere skal ha et minimum av ferdigheter i minst ett kunstfag. Dette ble frivillig, og ikke særlig attraktivt for lærerstudenter innenfor en skolepolitikk som framhever skriving, lesing og regning. I over ti år har det altså blitt utdannet kull etter kull av lærere som ikke nødvendigvis har tilegnet seg verdsetting av kunstfag og estetiske tilnærminger til læring. Skolen utvannes på en kraft innenfra til å argumentere mot de skolepolitiske endringene som har skjedd når det gjelder kunstfagene.

I Kunnskapsløftet som kom år 2006 er tiden som skal brukes på kunstfagene skåret ned til beinet. Samtidig skal grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning fremheves i alle fag. Konsekvensen tør være kjent; skolen teoretiseres og kunstfagenes karakter endres, fordi de egentlig har egne, helt andre grunnleggende ferdigheter.

Kunnskapsdepartementet vil nå satse særlig på masterutdanninger og PhD-løp knyttet til «basisfag» som norsk, matte og engelsk. Det foreslås endringer i opplæringsloven sånn at det skal være krav til faglig kompetanse, men kun i «basisfagene». Videreutdannings- og forskningsmidler pumpes inn i prosjekter som holder seg tett på det som forstås som basisfag. Det vil altså fortsatt være mulig å undervise musikk i grunnskolen uten å noensinne ha studert musikk (dette skjer allerede i stor utstrekning), og det vil være langt lettere å få videre-, master- eller PhD-utdanning tilknyttet basisfagene. Forskningsmidler lyses ikke ut på måter som åpner opp for forskning i kunstfagene. Diskursen slår ut over alt.

I denne ukunstfaglige skolepolitikken rammes hele «næringskjeden» innenfor kunstfag. Kunstfagene får mindre plass i grunnskolen. Kunstpedagoger med relevant utdanning får ikke jobb i skolen, fordi man fyller opp andre lærere til fulle stillinger, selv om de ikke har noen kunstfaglig kompetanse. Professor Anne Bamford slår fast at kunstfaglig arbeid er positivt for all læring, men kun hvis lærerne har relevant fagkompetanse. Hvis ikke, skjer det motsatte: Eleven syns kunstfagene er teite og kjedelige.

Professorater legges ned. Fagmiljøer forvitrer. Den skolepolitiske diskursen er selvforsterkende. Kunstfagene lider en langsom død. Lave søkertall og nedleggelsene av kunstfaglige linjer på videregående skoler må sees i sammenheng med denne skolepolitiske trenden. Derfor er det nå viktig å si fra, høyt og tydelig. Brøl det gjerne ut: Kunstfagene må reddes i grunnskolen for at de ikke skal dø ut i andre instanser!

Mot denne bakgrunnen er det vanskelig å se at den varslede nedleggelsen av musikk, dans, drama på Fosen videregående er forenlig med Sør-Trøndelag fylkeskommunes «… ambisjon om å utvikle Trøndelag til en kreativ region som skal være kjent for sin skaperkraft og kreativitet». Om fylkeskommunen i lengden kan fortsette å skryte på seg profilen «fremtidens mest spennende region i Europa», er stilt under sterk tvil.

Dagens skolepolitiske diskurs, som fylkesordføreren selv er en del av, er komponert uten sans for kunstfagenes egenart og selvfølgelige del av grunnopplæringen. Den er en alvorlig trussel mot estetiske, praktiske og innovative dimensjoner i skolen samt mot kunstfagene som selvstendige fag. Å arbeide for å redde Fosen er å ta del i en motdiskurs som er helt nødvendig, ikke minst på fylkespolitisk nivå. La oss stå sammen om et kunstfaglig kunnskaps- og lærerløft.