Tillitskrisen mellom Stortinget og justisministeren er åpenbar. Men mistillit betyr regjeringskrise, og det vil ingen ha.

Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.
OSLO 20150323. Venstre leder Trine Schei Grande og resten av Venstres stortingsgruppe fremmer kraftig kritikk mot justisminister Anders Anundsen (Frp) for hans håndtering av asylbarnsaken, men uttrykker ikke mistillit mot statsråden. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix Foto: Junge, Heiko, NTB scanpix

Mistillitsforslaget mot justisminister Anders Anundsen (Frp) i striden om å sende ut asylbarna som har vært lenge i landet, er godt begrunnet og står saklig sett meget sterkt. Ministeren har gjentatte ganger forsikret Stortinget om at utsendingene av lengeværende asylbarn skal bremses. Det stikk motsatte skjedde.

I går ettermiddag sa også Venstre nei til mistillit. Forslaget er fremmet av SV og har fått tilslutning fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, noe som satte regjeringens støttepartier i en alvorlig skvis. For både KrF og Venstre er saklig sett enig i kritikken. En minister som ikke gjør som han sier, som gir Stortinget feil informasjon og bryter samarbeidsavtalen de borgerlige har, bør se seg om etter utgangsdøren.

Også denne gangen viste det seg at ministeren visste lite om hvordan systemet under ham reagerte på instruksene de fikk. For det skal ha blitt gitt beskjed om å bremse utsendingene av lengeværende asylbarn. Det er grunn til å tro at justisministeren ga beskjed om å stoppe opp – i hvert fall litt, selv om partiet vil ha flest mulig ut – fortest mulig.

Politidirektøren bekreftet i høringen i Stortinget at han hadde fått meldingen om å skjerme barna, og beklaget flere ganger at den ikke gikk videre. For Stortinget er det i prinsippet uvesentlig om en politidirektør beklager, siden statsråden skal stå til ansvar uansett hvor tabben ligger. I denne saken har justisministeren beklaget både fra Stortingets talerstol og i kontrollhøring.

Anders Anundsen får hard kritikk, men unngår å utløse regjeringskrise, selv om asylbarna er en hjertesak for KrF og Venstre. Arbeiderpartiet støttet mistillitsforslaget på et tidspunkt det var god grunn til å tro det ikke ville få flertall. Sluttresultatet er preget av det politiske spillet på borgerlig side og en opposisjon, med Ap i spissen, som ikke søker makt nå.

Det er hevet over tvil at praksisen justisministeren står ansvarlig for, har vært i strid med politikken han har gitt løfter om.

Mistillitsforslaget er en sterk og nødvendig markering.