Jeg har lest min første Jo Nesbø - og føler meg lurt. Det blir du også.
Hver bok Jo Nesbø utgir selger i mange hundre tusen eksemplarer i Norge, og millioner på verdensbasis. Nesbø er et fenomen, og han har antagelig flere lesere enn noen annen norsk forfatter gjennom tidene.
Mange hevder de aldri har lest Jo Nesbø, i mitt tilfelle er det sant. Jeg leser bare krim om jeg har kjærlighetssorg, er satt ut av spill mentalt og trenger å trøste meg med noen mord. Heldigvis er det lenge siden nå. Men da jeg fikk Nesbøs nye bok «Blod på snø» i gave, satte jeg meg ned med et åpent sinn. Fordommene kom etterpå.
Denne gang heter hovedpersonen ikke Harry Hole, men Olav Johansen. Han er leiemorder i Oslo anno ca. 1973. Hardkokt, men blaut. Dyslektiker, men belest. Kynisk, men full av kjærlighetslengsel. Betalingen for leiemordene donerer han gjerne til enker han selv har skapt. Eller så blir han avstandsforelsket og gir bort hele sin formue for å kjøpe en døvstum madonna fri fra halliken.
Som ung mann drepte han sin voldelige og alkoholiserte far rituelt – med en skistav, for at du skal tenke på det under påsketuren. Det er sannsynligvis meningen vi skal sympatisere med denne sentimentale gjøken av en leiemorder.
«Blod på snø» er en tynn suppe, med tegneserieaktige karakterer, og et plot på krykker. Klisjeene ramler som små takras ned sidene. Når Johansen endelig dør, midt i en gate i Oslo sentrum, er han frosset fast i et vindu. Og gjett om han minner om en snømann. For sikkerhets skyld gjør han det flere ganger i løpet av et par sider.
Det eneste mysteriet boken skaper er: Hvordan er det mulig å selge hundretusener eksemplarer av dette?
Man trenger ikke være en lynskarp politietterforsker for å finne svaret. «Blod på snø» er overalt. I kioskene, dagligvarebutikkene, supermarkedene, bensinstasjonene og pølsebodene. Ja selv bakeriene, fiskehandlene og musikkbutikkene har store stabler liggende ved kassa. Bokhandlene har den selvsagt også. Hele vegger er tapetsert med bilder av forfatteren, mens det står paller rundt på gulvene og ved kassa.
Og vi teppebombes av reklame for boken, via boards, plakater og egne stativer, samt via nett, aviser og tv. Siden jeg har googlet Nesbø, popper bilder av boken opp hver gang jeg går på nettet.
Les også: Adresseavisens anmeldelse av "Blod på snø" her
Er Jo Nesbø alltid øverst på bestselgerlistene fordi han er Norges beste krimforfatter, eller fordi reklamebudsjettet er større enn alle andre bøker til sammen? Det sies ofte at storselgere som Nesbø «drar med seg» den smalere og bedre litteraturen, men det er neppe sant. For i likhet med mye annet i den nye økonomien, virker det som om vinneren tar alt.
Når så du sist en reklame for en diktsamling, en kritikerrost roman skrevet av en som ikke allerede er kjendis, eller en sakprosabok skrevet av andre enn Lars Monsen, som mer eller mindre er Jo Nesbø på et hundespann gjennom ødemarka?
De innkjøpsansvarlige i bokhandlerkjedene, som alle eies av de tre største forlagene, «satser» bare på noen få forutsigbare bøker. Kvalitet er ofte ikke det sentrale, for å si det forsiktig. Salgsframstøtene planlegges ofte før bøkene er skrevet, av selgere som bare vurderer korte varedeklarasjoner.
Lokale bokhandlere nektes å ta inn bøker de mener har stort potensial. Noen av dem har funnet kreative omveier. De finner opp bestillere for å få lov å ta inn visse bøker. Siden bestilleren er fiktiv, kommer denne selvsagt ikke og henter boka. Da kan bokhandlerne sette den ut i hylla.
Bokhandlene ble kjøpt opp av de store forlagene, for at sistnevnte skulle kontrollere salgsleddet. Tilsynelatende har det motsatte skjedd. Salgsavdelingene i bokhandlerkjedene har tatt all makt over salget. Dermed styrer de langt på vei også hvilken type litteratur forlagene tør satse på.
Likevel, når bransjen skal forsvare sine privilegerte ordninger, snakker de alltid om mangfold, bredde og kulturpolitisk ansvar – altså det stikk motsatte av hva systemet fremmer.
Den kulturelle forpliktelsen til store (men ikke små) bokhandler består i at de tar inn ett eksemplar av nye bøker, til 72 prosent rabatt. De havner bakerst i lokalet. Resten tilhører Jo Nesbø og noen få andre. Han er ikke et «lokomotiv» som drar med seg mindre forfattere. Han er en bulldoser som skyfler alt annet unna. Logikken er blitt så fremtredende at svært mange norske bokhandler er blitt skygger av seg selv.
Forlagene får i tillegg staten til å finansiere jakten på den nye Jo Nesbø. Bibliotekene fylles opp av statsinnkjøpte kriminalromaner (37 i fjor), og de fleste er sannsynligvis langt svakere enn Jo Nesbøs. Det er ikke uten videre selvinnlysende at staten skal finansiere hundrevis av fiktive mord i året.
Folk som jobber i sentrale stillinger i bokhandlene kan fortelle, hvis man lover å holde dem anonyme, at bestselgerlistene er manipulerte. Hva ellers? Mange bøker er på bestselgerlistene tre dager etter at de kommer fra trykkeriet. Dette er bøker som kjedene på forhånd har bestilt i store opplag og kjører kampanjer på. Utformingen av listene skjer i hemmelighet, og avspeiler ikke reelt salg. Men profetiene om salg er ofte merkelig selvoppfyllende.
Du blir holdt for narr.Les også: Omtale med utdrag av Jo Nesbøs bok
Det er snart påske, og du skal kanskje innom en kiosk eller bokhandel og sope med deg noen krimbøker. Mange vil sikkert kjøpe «Blod på snø», til tross for mine advarsler. De vil anta at jeg og andre forfattere er misunnelige på Nesbø, som til og med gjør sine hobbyer til store kommersielle suksesser. Det kan dere ta dere fanden på at vi er. Hvor er janteloven når vi trenger den?
Husk at påsken uansett ikke bare handler om kriminallitteratur. Den handler også om skigåing og korsfestelse.
Om blod på snø.
Og Røde Kors.