Men det er en annen «kunstform».
Den sterke veksten i salget av vinylplater fortsetter. Formatet har gjenoppstått fra de døde. For første gang på lenge publiseres egne salgslister for vinyl i Storbritannia. Men vinylandelen er svært liten i forhold til totalt musikksalg, 86 prosent av musikksalget i Norge er digitalt. Det de færreste er klar over er at de fleste album i dag utgis på vinyl. Vinylsalget er ikke salg av gamle Dylan-plater, men nye plater, med flotte omslag, og ofte med en cd og nedlastingskode.
Adressas Vegard Enlid framstiller oss vinylkjøpere som middelalderende menn (Adresseavisen 14.4.), som nyter nostalgien med vår tiende remastring av Led Zeppelin II i ørelappstolen. Han treffer jo litt. Men besøk i platebutikker og platemesser viser at ungdommen er godt representert. Av de tyve øverste på denne ukens engelske vinylliste er det nesten ingen artister som folk over femti har hørt om. (Bortsett fra den nye plata til Van Morrison, som også selvsagt er på vinyl).
Men både ungdommene og vi gamle hører selvsagt musikk digitalt. Og vi setter sammen spillelister. Det er selvsagt demokratisk at jeg kan sette sammen min egen Beatles-liste. Men det blir ikke kunst av det. Når Paul McCartney satte sammen side 2 på Abbey Road ble det kunst. Evig kunst. Jeg er sikker på at Ida Jenshus på sin nye plate, som også er på vinyl, hadde en plan for hvordan sangene skulle henge sammen. Pink Floyd hadde ikke luft mellom sporene på Dark Side of the Moon. Det var ikke tilfeldig, og det gir en spesiell opplevelse. Derfor har da også Floyd nektet å selge enkeltsanger på iTunes.
Det er ikke mer høyverdig å høre på vinyl enn på Spotify. Men det er en annen «kunstform». Denne uka hadde kulturkomiteen en presentasjon ved Crispin Glover Records, et lokalt plateselskap som bringer trøndersk musikk ut i Europa, og som kopler musikk og cover på en flott måte. Og coverbildet på den nye plata til Ida Jenshus er tatt ved Los Angeles, med utsikt over americana-land. Det bidrar til totalopplevelsen av plata. Den er fin digitalt også. Men det er en annen dimensjon.
Den store utfordringen med digital musikk er utbetalingen til artistene. Kanskje vil strømmetjenester om få år generere like mye inntekter som det fysiske salget gjorde. Men de fleste artister får bare peanøtter av dette. Selskapet ECM er ikke på strømming. For å høre Jan Garbarek må vi derfor kjøpe musikken. Taylor Swift trakk seg nylig fra Spotify, men den nye plata hennes er på vinyl. Selv for så store artister er det lite lønnsomt å gi bort musikken sin. Kulturpolitisk er inntektsfordelingen på det det digitale markedet problematisk i dag.
Mindre fysisk salg av musikk gjør at verden aldri mer vil få et Sgt. Pepper. Ingen har råd til å tilbringe ett år i studio. Det er heller ikke nødvendig å fintenke instrumentering og lyd når musikk spilles gjennom en mobiltelefon. Dette er ikke nostalgi. Det blir lettere å slumse med kvaliteten på innspillinger når vi slumser med kvaliteten på lytting.
Men det utgis musikk i fysisk format. Mens cd'ene vil forsvinne er vinylen tilbake for godt, men i små volum. Det er bra å støtte artister gjennom å kjøpe musikk fysisk, og å høre et album slik artisten ville at vi skulle høre det. Nå gleder jeg meg til den nye vinylen til trondheimsbandet The Fjords. Det skal ikke forundre meg om jeg får kjøpt det i platebutikker i England eller Tyskland også.
Les også: «Vinylfetisjen er musikksnobbens siste skanse»
Les også: - Vinyl er en kunstform