Båtsesongen er godt i gang i Middelhavet. De plukker barnelik på strendene i Libya, mens den norske regjering tenker langsomme tanker.
Fire år er gått siden Samia Yusuf Omar trykket seg om bord i en synkeferdig holk i en havn i Libya, sammen med hundrevis av andre afrikanere. Planen hennes burde vært gjenkjennelig for idrettsglade nordmenn. 21 år gamle Samia hadde løpt 200 meter for Somalia i OL i Beijing, i t-skjorte og dårlige sko. Nå forsøkte hun fortvilt å komme seg til OL i London. Hun skulle bokstavelig talt løpe fra volden i Mogadishu. Forsøket endte i en bølge i Middelhavet.
Mandag fulgte 400 andre henne ned i den massegraven som Middelhavet er blitt. De druknet egentlig av glede. Da de drøyt 500 desperate flyktningene oppdaget det italienske kystvaktskipet, brøt det ut jubel og gledesscener, melder BBC. De var reddet, trodde de. Men vektforskyvningen da folk trengte seg fram for å bli berget, førte til at båten kantret. Italienerne klarte bare å redde 140 av dem. Det er ikke noe norsk påbud om redningsvest i de halvt flytende vrakene som menneskesmuglerne benytter seg av, og svømmeopplæringen av afrikanske fattigfolk står noe tilbake å ønske.
Hele denne uken har Times of Malta viet førstesiden til helvetesscenene i Libya, der stup trøtte hjelpemannskaper bærer døde barn, kvinner og menn bort fra sandstrendene, mens de speider etter nye kropper i bølgene som dovent ruller mot land.
For Malta, Italia og nesten bankerotte Hellas er tallene fra Middelhavet ikke noe de kan dytte bort, eller – som den norske regjering – bruke god tid på å vurdere. Våren er kommet, og ifølge FN står anslagsvis trekvart million afrikanere klare til å forsøke å krysse Middelhavet.
Hellas frykter at antallet båtflyktninger som havner hos dem, samlet skal overstige 100000, en tredobling fra i fjor. Italienerne måtte gi opp den store redningsaksjonen Mare Nostrum, fordi resten av EU, og Norge, ikke ville bidra nok til å plukke folk opp av bølgene mens de ennå var i live. I stedet har EUs grensevaktorganisasjon, Frontex, etablert en mindre operasjon, kalt Triton. De tok seg antakelig ikke tid til å lese Vergil før de bestemte seg for navnet. Enten det, eller så har de en makaber form for humor. I «Æneiden» drukner Triton Misenus fordi han utfordret gudene.
Tusenvis på tusenvis av palestinere, eritreere, syrere, somaliere og libyere som sliter seg mot de nordafrikanske havnebyene bak på overfylte lasteplan eller i nesten lufttomme og overopphetete kontainere, utfordrer både det europeiske samholdet og det som måtte finnes av humanisme i flyktning- og asylpolitikken. De vender ikke tilbake til frykten og elendigheten de flyktet fra, selv om Italia ikke lenger har råd til å plukke dem opp av bølgene. Derfor må den norske tålmodigheten snart få en ende.
I fjor oppsto en uvanlig allianse da Norges rederiforbund og Flyktninghjelpen sammen ba om at Norge sendte maritim assistanse. Hvert 20. skip som passerer kysten av Libya, er norskkontrollert. Mange av dem har seilt som flytende flyktningeleirer. Mannskapene har styrt mellom lik på leting etter overlevende, og laget barnehage om bord for traumatiserte småunger. I fjor reddet norske skip 5000 av de 221000 som forsøkte å krysse Middelhavet. Hittil i år er flyktningstrømmen mye større.
Generalsekretær Jan Egeland i Flyktninghjelpen minner om at Norge sendte fregatten «Fritjof Nansen» for å forsvare handelsskip mot piratene i Somalia. Han kunne også minnet om at Norge brukte minst 430 millioner kroner på de norske F-16 flyene som deltok i det 133 dager lange krigstoktet mot Libya. Den summen kunne holdt Mare Nostrum-aksjonen gående et halvt år lenger.
Det eneste svaret Egeland har fått fra statssekretær Jøran Kallmyr (Frp) i Justisdepartementet, er at fregatten ikke egner seg for et slikt oppdrag, samt at regjeringen «løpende vurderer behovet» for norsk assistanse. Ville det vært en idé om statssekretæren ble plassert i en overfylt balje og sendt ut på havet i sterk vind, med altfor lite drivstoff, slik at han raskere kan skaffe seg et skikkelig inntrykk av behovet?
I Stortinget ligger det et representantforslag fra Arbeiderpartiet om at Norge spør Italia og europeiske myndigheter hva vi kan bidra med av sivile eller militære skip. Forslaget bør behandles så raskt som overhode mulig. I mellomtiden bør Kystvakten få beskjed om å vurdere om deres skip kan sendes sørover. Island sendte sitt kystvaktskip «Thyr» i fjor. Vi er med i Schengen, Europas grense mot havet er også vår grense. Vi er forvaltere av det gode europeiske livet, som disse menneskene desperat søker. Mare Nostrum er også vårt hav.
Mens regjeringen har vurdert, er vinteren gått og den hasardiøse båtsesongen i Middelhavet kommet i gang igjen. Bare i løpet av de første fire dagene denne uken ble 10000 flyktninger plukket opp. Det kommer ikke til å gå lang tid før vi får den neste meldingen om at noen hundre har druknet.
Armadaen av tungt lastede båter stiller Europa, hvori motvillig opptatt Norge, overfor fire oppgaver:
Den presserende: Hindre at folk drukner.
Den overkommelige: Hindre at menneskesmuglerne får fortsette sin eksport av død og lidelse.
Den langsiktige: Gjøre forholdene så levelige i Syria, Somalia, Eritrea, Libya og Palestina at drukning i Middelhavet ikke fortoner seg som en akseptabel risiko
Den fornuftige: Øke antallet kvoteflyktninger samtidig som man arbeider med de tre andre.
Det eneste som i hvert fall ikke vil redde liv i Middelhavet eller stoppe flyktningstrømmen, er å sitte stille i Oslo og vurdere behovet for hjelp.