Politiet, kommunene, vei og bane, helse, skatt og skole. De blåblå setter spor det blir vanskelig å slette.
Retningen er blitt tydeligere denne våren. Samarbeidet med støttepartiene er blitt bedre. Og konfliktene internt i regjeringen er blitt større. Regjeringen reformerer, omorganiserer og privatiserer i et tempo vi ikke har sett før i denne stortingsperioden. Endringene møter noe kritikk, men forbløffende lite målt mot hvor store de er, og hvor vanskelige de er å gjøre om senere.
Lokalvalget til høsten blir en viktig målstrek for mange partier, store som små, men for regjeringen er riksvalget 2017 det avgjørende. Målet er å kunne gå videre inn i en andre periode. Det har aldri vært lett for en mindretallsregjering, og blir neppe lettere for statsminister Erna Solberg enn for hennes forgjengere.
Vinner Arbeiderpartiet valget om to år, blir det heller ikke lett for partileder Jonas Gahr Støre. Han kan bare drømme om å få rent flertall for Ap, han har ingen oppegående rødgrønn allianse, og mange av de blåblå reformene som er i siget, lar seg ikke reversere. Heller ikke skattekuttene, som Ap fortsatt kritiserer, er det nærliggende å anta at Støre vil gjøre om. Ap vil ikke gjeninnføre arveavgiften. Ap vil neppe heve formuesskatten. Og selskapsskatten er omtrent like upopulær i Ap som i Høyre.
Landbrukspolitikken blir neppe snudd tilbake til gamle dager. Klimamålene vil ligge fast. Politireformen er Ap med på. Lykkes kommunereformen, som så langt mest handler om å snakke sammen, vil det være totalt utenkelig for Ap å reversere den. Tross alt er det Ap som har tatt den største belastningen med å forsøke å få til kommunesammenslåinger.
Jernbanereformen er som en forlengelse av oppsplittingen Ap var pådriver for da NSB, Jernbaneverket og Jernbanetilsynet ble adskilt. Mer helhetlig veibygging, nå organisert i et nytt veiselskap, har Ap snakket varmt om i flere tiår. Høyskolereformen, som skal gi større og mer slagkraftige enheter, støtter Ap fullt og helt. Det er også stor grunn til å anta at Ap ikke vil snu om på endringene som nå skjer innen helse, privatskoler og salg av statlige selskaper. Unntaket kan bli arbeidsmiljøloven, der de blåblå innfører større fleksibilitet.
Nesten aldri har det latt seg gjøre å skru klokken tilbake i norsk politikk.