Den illevarslende trusselen om styggen sjøl stammer fra Romsdalen. I løpet av ett år har 180 000 kubikkmeter fjell flyttet seg nesten 40 centimeter. Slå den!

For alt jeg vet, kan det allerede ha skjedd når dette leses, at skredet har gått og i full fart skremt nysgjerrige bobilturister vekk. For vel en uke siden var vi på vei hjem fra Åndalsnes og valgte for sikkerhets skyld å kjøre gjennom Sunndalen. Det gikk bra. Men mulig stigende temperatur og masse snø oppe på vidda kan raskt forandre Veslemannens tilstand. To krefter kjemper mot hverandre – tyngdekraften kontra fjellets evne til å forbli helt og udelt. At raset før eller senere kommer, hersker det liten tvil om. Men når? Og på hvilken måte?

I sin tid gikk det flere skred ned mot Loenvatnet i Stryn. De to største inntraff i 1905 og 1936, da digre deler av Ramnefjell løsnet og tordnet ned i vatnet. Flere gårder ble rasert, og henholdsvis 60 og 70 mennesker omkom i flodbølgene. Ved raset i 1936 ble vannstanden i utløpsosen hevet hele 13 meter. Ingen fagpersoner hadde varslet om hva som kunne skje, selv om det fantes folk i dalen som lenge hadde levd i frykt for nye skred. Likevel valgte de å bli boende, for de grønne slettene langs vatnet inneholdt særdeles fruktbar jord. Den dag i dag vet ingen sikkert om flere ras kan bli utløst; men folk som bor der holder trøstig ut. At de tør!

Vanligvis er det naturen selv som står for massakrene. Jordskjelv, for eksempel, fører ofte til skred, og dermed tap av liv. Ferskt i minnet står hendelsene i Nepal i april og mai. Et nesten uendelig antall hus ble knust, millioner av mennesker ble rammet, tusener ble skadet, og mer enn 8500 omkom. Hver dag – verden rundt – inntreffer skredulykker. Bare i noen få tilfeller er de menneskeskapte. Eller tar jeg feil? En artikkel i National Geographic for et par år siden antydet at klimaforandringene i verden bidrar til at det forekommer flere naturkatastrofer enn før. Sikkert er det i hvert fall at den slags ulykker langt oftere inntrer i hva vi kaller usiviliserte, fattige land enn i vår vestlige del av kloden. Den siste tsunamien av betydning i Norge skjedde i Loen i 1936, altså i en innlandssjø.

Også dyr blir tatt av skred, og jeg regner med at sauene som beitet under Veslemannen i forrige uke, nå er blitt bragt i sikkerhet. Over hele landet har mye blitt gjort for å hindre at deler av fjell som raser ut ikke skal skade folk og fe. Veioverbygninger og enda flere nye tunneler går på bekostning av vakre og storslagne utsikter, men liv berges jo. Noenlunde skredsikre blir vel ikke forholdene rundt oss før landskapet etter et uendelig stort antall små og store utglidninger blir tilnærmet flatt, men dette vil ta adskillige millioner år. Inntil videre må vi nok finne oss i at å bo og leve i uberørt natur medfører en viss risiko. Likevel håper vi at Veslemannen forholder seg rolig en god stund til.

Å spå sikkert om fremtiden – hva skulle man forresten ellers spå om? – er en vanskelig affære. Geologer kan forutsi mye nifst som kommer til å skje. Men egentlig handler det ikke om spådommer. Geologene vet. I likhet med meteorologer er de profesjonelle varslere, og styresmaktene må ta hensyn til dem og innrette seg deretter. Men de liker ikke å måtte gjøre det. Varslere generelt er som kjent særdeles upopulære i politiske kretser, ganske enkelt fordi de avslører ubehageligheter som bidrar til å stille krav som kan gå på bekostning av vårt daglige ve og vel, og ikke minst: politikernes egen maktposisjon.

FNs klimapanel synes å være en pest og plage for de fleste regjeringer. Norge, for eksempel, som av og til roser seg av å være et foregangsland innen miljøvern, prøver stort sett å kjøpe seg ut av elendigheten. Det fremtidige været her på jorden vil imidlertid være av uendelig mye større betydning enn skjebnen til en vaklende mann i Sunndalen. Hvis vi ikke lytter til de seriøse varslerne og handler deretter, kan det gå oss skikkelig ille.

fskag@online.no