Nå er det bekreftet. Gatehundene fra det tidligere Øst-Europa kan bringe med seg hundegalskap – rabies – sykdommen vi ikke har hatt i Norge siden 1886. Og hvorfor er dette også politikk?
Vi har nylig vært i USA. Med oss i reisefølget hadde vi en venninne med stor interesse for vakre blomster og sjeldne vekster, en av disse med grønne hender. Hun kan få planter til å gro av de mest puslete avleggere, men ble litt betenkt da hun hørte at med slike levende vekster i bagasjen kunne man bli stanset i tollen. Hun hadde alt funnet noen gode kandidater til å berike hagen.
Dette ledet oss til en samtale om hvorfor det fra tidlige tider er laget slike forordninger. Det handler om såkalte spredningsbarrierer, naturlige eller lovpålagte grenser for transport av planter og dyr over landegrensene. Slike stengsler er en forutsetning for å hindre spredning av sykdom og for bevaring av det biologiske mangfoldet, prøvde jeg meg med. Vi snakket om plagen med brunskogsnegler i hagen, den vi tidligere kalte iberiasneglen, og som trolig kom til Norge med blomster og jord i 1988. Vi snakket om monstermarihøner, og om denne for oss nye insektplagen skjeggkre, som herjet på Nardo skole i vinter, og som Adresseavisen skrev, trolig er «innført til Norge sammen med vareforsendelser fra utlandet eller i folks bagasje».
Etter hvert kom samtalen innom problemet med de østeuropeiske gatehundene, som i stigende antall tas inn til Norge. Ikke visste jeg da at det nettopp i samme uka ble publisert en norsk vitenskapelig artikkel i et høyt anerkjent tidsskrift for veterinærer – om gatehunder importert til Norge. «Transport av gatehunder over grensene kan spre rabies i Europa», var artikkelens tittel i norsk oversettelse. Og raskt var artikkelen sitert og omtalt, ikke minst i Storbritannia, på Malta, og i Sverige og Norge, som ikke har hatt denne fryktede sykdommen siden 1800-tallet.
Mange i min generasjon har sin kunnskap om hundegalskap fra Walt Disney. Med filmen Old Yeller fra 1957 fikk vi unge en gripende fortelling fra nybyggerlivet på prærien, der familiens kloke hund – en golden retriever tror jeg det var – ble bitt av en rabies-infisert rev. Det skjedde under dramatiske omstendigheter, der Old Yeller så heltemodig hadde beskyttet et av barna på farmen fra å bli bitt av den rabiate reven. Men da en av kyrne på farmen, som også var bitt, senere syknet hen på grusomste vis og måtte brennes, da skjønte vi hvor det bar hen. Guttens beste venn, Old Yeller, måtte også avlives. Vi glemmer det aldri.
Hadde jeg kunnet, skulle jeg gjerne plassert norske stortingspolitikere i en kinosal med denne filmen, med ekstraplasser på første benk for helseministeren og landbruks- og matministeren. Da kunne vi snakket om hvorfor importen av gatehunder fra Øst-Europa bør stanses straks. For artikkelen fra det norske Veterinærinstituttet bekrefter at over halvparten av disse hundene ikke har fått noen effektiv vaksinebeskyttelse mot rabies, enten fordi vaksinen har vært dårlig behandlet, eller at sertifikatene simpelthen er falske. Det betyr at vi før eller senere får en rabies-infisert hund inn i landet. Og hvis den hunden, når den blir syk etter noen uker, stikker av gårde og biter andre – som rabiate hunder nettopp gjør – da er løpet kjørt. I hvert fall hvis den biter en rev eller et annet rovdyr. Da er smitten løs, og vi leger må deretter behandle alle dyrebitt som om de kan overføre hundegalskap, en dødelig virussykdom også i dag.
Og som om dette ikke var nok: Artikkelen fra Veterinærinstituttet avslutter med også å reise tvil om hvorvidt disse hundene har fått den lovpålagte behandlingen mot tarmparasitter, først og fremst mot den fryktede dvergbendelormen. Eggene spres med hunders og ville dyrs avføring, og kan i prinsippet påføre en uskyldig blåbærplukker en såkalt echinokokk-cyste-sykdom. Denne sykdommen finnes ennå ikke i Norge, og det kan både bærplukkere og leger glede seg over.
Men så er det altså politikken i dette. Importen av gatehunder fra øst har skutt fart etter at EU i 2012 enda en gang lempet på reglene for transport og handel med dyr. Prinsippet om frihandel ser ut til å gå foran alt, også når det gjelder dyr, mat, og biologisk materiale, der det av alle gode faglig grunner burde være noen grenser. Men veterinærmyndighetene er – med et godt ord for slikt – kastrert, etter etablering av det nye Mattilsynet, og har ikke lenger lovhjemmel til å stanse denne hundegalskapen.
Og hva så med vår blomsterglade venninne og avleggerne hennes? Hun lot dem ligge igjen på hotellrommet.