Forbudet mot politisk reklame på TV har gått ut på dato og bør oppheves.
Politisk TV-reklame burde vært tillatt for lenge siden. I den nye mediesituasjonen er forbudet blitt helt meningsløst. Det er fritt frem for de politiske partiene å kjøpe seg plass i alle andre kanaler enn på tradisjonelt TV. Politikerne kan reklamere for seg selv og sitt budskap i papiraviser, på nettet, i sosiale medier, på radio og plakater, men altså ikke på vanlig TV.
Ytringsfrihetskommisjonens flertall gikk inn for å fjerne forbudet allerede i 1999, da det var langt færre kanaler enn i dag og politikerne hadde større behov for oppmerksomhet på TV. Totalforbudet mot politisk TV-reklame ble underkjent av Den europeiske menneskerettsdomstolen i 2008. Saken kom opp etter at Rogaland Pensjonistparti hadde kjøpt seg plass på den lokale stasjonen TV Vest. Domstolen kom til at det var i strid med ytringsfriheten å forby Pensjonistpartiet å reklamere. Men forbudet står altså ved lag den dag i dag.
Når debatten om politisk TV-reklame blomstrer opp igjen nå i lokalvalgkampen, er det ikke som følge av at et lite parti føler behov for mer oppmerksomhet. Det er fordi førstekandidat i Oslo i landets største parti, Arbeiderpartiet, har tatt til orde for en liberalisering. Aps byrådslederkandidat Raymond Johansen opplever at han ikke når frem med sitt budskap, og ønsker en debatt om å tillate politisk TV-reklame. Vanligvis er det de mange små partiene som sliter med å slippe til i viktige debatter og dueller med stor medieoppmerksomhet.
Raymond Johansen møter sterk motstand fra Aps nestleder Trond Giske, som fortsatt er en ivrig forkjemper for reklameforbud. Giskes hovedpoeng er at TV-reklame favoriserer partiene med de største budsjettene. Det har vært forbudstilhengernes fremste argument gjennom alle år. Og det er selvsagt ingen tvil om at store partier og organisasjoner, som for eksempel Ap og LO, har langt mer penger til å kunne kjøpe seg reklametid enn for eksempel Miljøpartiet og Rødt.
Det er heller ingen tvil om at oppmerksomhet på TV fortsatt betyr mye for partiene i en valgkamp, selv om det i dag er mange andre kanaler. De største partiene har i mange sammenhenger et fortrinn, men det forsvinner ikke med et reklameforbud. Andre land som tillater politisk TV-reklame har funnet frem til ordninger som bidrar til å dempe forskjellene mellom store og små partier. En slik ordning bør være mulig å få til også her i landet.
Seerne er blitt så vant til TV-reklame at deres kritiske sans ikke skal undervurderes.