Kronikk fredag 20.03. 2009

Det er på tide med en boikott

Nytter lite :- Vi har deltatt i dialog og samarbeid i løpet av alle de 60 årene som Israel har eksistert ¿ akademikere og kulturarbeidere har engasjert seg for å «bygge broer». Og den eneste utviklingen vi ser er høyere murer, flere bosettere, økende apartheid, mere «uproposjonal respons», skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra den prisbelønte Israel-kritiske filmen «Vals med Bashir» som omtales i kronikken.

De fleste israelere kjenner «palestinsk virkelighet» bare fra sine 3 års militærtjeneste. Kombinert med det at den israelske pressen stort sett ikke rapporterer om internasjonale reaksjoner, gjør dette at de fleste israelere er uvitende om våre synspunkter. Og viktigere, det gjør det nesten umulig å skape en felles basis for diskusjon.

Dette er svært likt situasjonen i Sør-Afrika på 70-tallet, før akademikere, kulturarbeidere, idrettsfolk og forbrukere begynte å boikotte landet. Først ble det små aktivistaksjoner i enkeltland, og argumentene for og imot var svært like som de som nå kommer i debatten om boikott av Israel. Det tok lang tid før statlige institusjoner og til slutt regjeringer og FN gikk med. Men i ettertid sier frigjøringsorganisasjonen ANC og pasifisten Desmond Tutu det samme: den internasjonale boikotten var til slutt det viktigste våpenet mot apartheid-regimet. Og jeg vil legge til, det er et fredelig våpen, et våpen vi alle kan håndtere sammen.

Israelere er akkurat som andre folk. Men som den israelske antropologen Jeff Halper peker på, de lever innenfor et helt bestemt mentalt rammeverk, som ligner det vi kan kalle et paradigme: «Paradigmer bærer med seg en stor overbevisningskraft fordi de innehar en sterk og autonom indre logikk; av natur avleder de gitte konklusjoner, konklusjoner som så og si gir seg selv, og slik eliminerer de ikke bare andre konklusjoner, de gjør dem rett og slett overflødige. Om det er sant, slik det israelske tankesettet tilsier, at den israelske jorda tilhører jødene og bare jødene, at palestinerne ikke har noen legitime krav på landet, at grunnlaget for dagens konflikt består i den irrasjonelle og vedvarende fornektelsen av staten Israel, at Israel har gjort alt som står i sin makt for å oppnå en varig fred med sine naboer, at alle Israels handlinger i Judea, Samaria, Jerusalem og Gaza er gjort i rent selvforsvar – da kan man bare si en ting om en tostatsløsning¿.¿.¿. it makes no sense whatsoever.»

For meg sparker dette også unna selve grunnlaget for dialog. Det finnes ikke noen form for felles debattgrunnlag. De vil bare avvise argumentene våre ved å si at «dere vet ikke hvordan det er – å være oss».

Situasjonen rundt filmen «Vals med Bashir» av den israelske regissøren Ari Folman er viser hva jeg tenker på. Denne filmen tar for seg massakrene i Sabra og Shatilla i 1982. Den går på kino nå, og jeg anbefaler den på det sterkeste! Filmen er svært kritisk, og har vunnet flere priser rundt om i verden. Men som Uri Avnery fra den israelske fredsbevegelsen Gush Shalom (Fred Nå) skriver:

«Mens drepingen og ødeleggelsene i Gaza var på sitt verste, skjedde det noe langt borte i Amerika som ikke hadde noen sammenheng med krigen, men som samtidig hadde svært mye med den å gjøre. Den israelske filmen «Vals med Bashir» vant en prestisjetung pris. (Golden Globe – beste utenlandske film) Israelsk media rapporterte dette med stor glede og stolthet, men unngikk på en elegant måte nøye å nevne filmens tema.»

Og han fortsetter: «Under prisutdelingen benyttet ikke regissøren muligheten til å protestere mot det som skjedde i Gaza. Det er vanskelig å si hvor mange kvinner og barn som ble drept mens denne seremonien varte – men det er klart at massakren i Gaza er verre en det som skjedde i 1982, og som samlet 400¿000 israelere til en spontan masseprotest i Tel Aviv. Denne gangen var det bare 10 tusen som protesterte».

Det Avnery sier her, er viktig. I 1982 protesterte den israelske offentligheten mot massakrene i Sabra og Shatilla. Nå, i 2009, er det bare noen få modige som protesterer. Fredsbevegelsen når ikke lenger fram til den offentlige debatten.

Israelske filmskapere har i over 10 år hatt et kritisk blikk på israelsk identitet. Har de klart å oppnå noen form for endring i tankesettet? Vi har deltatt i dialog og samarbeid i løpet av alle de 60 årene som Israel har eksistert – akademikere og kulturarbeidere har engasjert seg for å «bygge broer». Og den eneste utviklingen vi ser er høyere murer, flere bosettere, økende apartheid, mere «uproposjonal respons». Og et samfunn som overlater til Bebe Nethanyahu og Avigdor Liberman å stake ut framtida.

Men dette betyr ikke at vi bør avstå fullstendig fra kontakt med israelere. Mer enn noen gang er det viktig å støtte de som distanserer seg fra okkupasjonspolitikken og det mentale rammeverket, tankesettet til det offisielle Israel. Et eksempel:

Paul Simons prisvinnende album «Graceland» ble innspilt i Sør-Afrika i 1986, da boikotten var blitt altomfattende. Først ble han sanksjonert for å bryte boikotten, men FNs Anti Apartheidkomité frikjente ham, siden musikerne utelukkende var fargete og fordi han ikke mottok noen form for offentlig støtte i Sør-Afrika. Hele albumet ble vurdert politisk.

Det er altså fullt mulig å samarbeide med de få modige i Israel som er motstandere av okkupasjonen og bosetningspolitikken, og som både fortjener og trenger vår fulle støtte. Vi kan fortsatt lese bøker av Amos Oz, se filmer av Ari Folman og samarbeide med Jeff Halper, Uri Avnery og andre akademikere og kulturarbeidere som målbærer sin motstand.

Spørsmålet er, hvordan skal vi håndtere en kulturell og akademisk boikott, og fortsatt være i stand til både å snakke med og støtte de kritiske stemmene i Israel? Hvordan boikotte institusjoner og samtidig være i dialog med enkeltmennesker? For å oppnå dette trengs en dynamisk debatt, og den bør begynne nå.

I sin artikkel «Enough. It is time for a boycott» sier Naomi Klein det slik: «. Mitt poeng er: så snart du iverksetter en boikott-strategi vil dialogen faktisk øke dramatisk». Og jeg tror den dialogen vil være ærligere og sannere og enn den vi har i dag.

tpsm@online.no