Muslimene i Trondheim har virkelig mye å være stolte av.
Endret: 26.03.2009 kl. 10:01
Åpent brev til alle i Trondheim og en bønn til moskeen i Kjøpmannsgata.
Aller først vil jeg si at dette ikke er et partsinnlegg verken for det gamle eller det nye styret i Muslim Society Trondheim. Hvis det er et partsinnlegg, er det fra en imponert besøkende som er stolt av byens muslimer.
Den siste uken har jeg med stigende uro kunnet lese om konflikten i Muslim Society Trondheim mellom det gamle og det nye styret. Som «besøks-bruker» av moskeen blir jeg bekymret – ikke for store konflikter, men for tap av fellesskap. Som innflytter i Trondheim (riktignok bare fra Østlandet), har jeg under flere besøk i moskeen de siste årene (sammen med lærerstudenter) utviklet en Trondheimspatriotisk stolthet over byens muslimer! Se hva «våre» muslimer får til her i Trondheim, skryter jeg til familie, venner og kolleger. Og muslimene i Trondheim har virkelig mye å være stolte av, bare se her:
Høsten 2007 ble det i Trondheim tatt initiativ til en fatwa mot omskjæring. Imam Sheikh Abdinur Mahamoud inviterte andre somaliske imamer til byen, fra inn og utland, til en konferanse kalt «Hvordan stoppe kvinnelig omskjæring?». Imamene pekte på at omskjæring ikke er religiøst begrunnet, men forklarte at en fatwa fra muslimske lærde knyttet til de områdene der praksisen er utbredt, kan bidra til endring.
Sommeren 2008 var moskeen i dialogmøte med Adresseavisen og tegneren Jan O. Bakgrunnen var at avisen hadde publisert en Mohammadkarikatur av Jan O. Istedenfor å sette i gang en ny karikaturstid, søkte muslimene i Trondheim en løsning gjennom dialog. Dialogen munnet ut i planer om et seminar der karikaturer og ironiens historie sto på programmet.
Også under karikaturstriden etter publiseringer av Mohammadkarikaturer i Jyllandsposten og Magazinet bidro Trondheims muslimer til å løse konflikten gjennom samtaler og forsøkte å skape gjensidig forståelse. Medlemmer av moskeen var med i en gruppe fra Norge som besøkte ledere i muslimske land. Budskapet var at selv om de opplevde tegningene som sårende og støtende, valgte de å opprettholde tilliten til sine kristne dialogpartnere, og søke løsninger gjennom dialog. At muslimene i Trondheim lyktes med å håndtere karikaturstriden på dette diplomatiske vis, skyldtes altså bl.a. at de gjennom lang tid hadde bygget tillit gjennom dialogsamarbeid med medlemmer av Den norske kirke.
I tillegg til disse imponerende enkeltstående bedriftene, driver moskeen et omfattende informasjonsarbeid overfor skoler; lærerstudenter, elever og foreldre. Det handler både om å informere ikke-muslimer om islam, men også om å informere muslimske elever og foreldre om norsk skole og hva ulike fag og studieretninger innebærer av aktiviteter og praksiser.
Også i forhold til Trondheim kommune og andre offentlige instanser har moskeen over tid bidratt med informasjon, formidling og samarbeid.
Og gjennom dette arbeidet, som en nødvendig del av det, har muslimene i Trondheim – i alle fall de som sogner til moskeen i Kjøpmannsgata – blitt konfrontert med sine ulike tradisjoner, sine ulike utforminger av islam. I Oslo, der moskeene stort sett har medlemmer fra ett land, kan medlemmene benytte sine nasjonalspråk og fortsette å praktisere «sin» islam, i alle fall så godt det lar seg gjøre i Norge.
I moskeen i Kjøpmannsgata benyttes norsk, engelsk og arabisk som fellesspråk, fordi menigheten omfatter så mange ulike språk og nasjonaliteter. Det høres kanskje ikke så dramatisk ut, men har antagelig stor betydning.
Muligheten for å bli en velintegrert norsk muslim tror jeg er langt større dersom man er knyttet til en moské som benytter norsk som et av fellesspråkene. Hvorfor tror jeg det? Jo, bruken av norsk viser en vilje til å ta inn over seg at man bor i Trondheim, selv om man har vokst opp som muslim i Somalia, Irak, Marokko eller Indonesia. Istedenfor å praktisere sine kulturelt ulike utforminger av islam, blir muslimene i Trondheim utfordret til å finne ut av hva som faktisk er en del av religionen islam, og hva som er kulturelle praksiser.
Også muslimer som er knyttet til for eksempel en pakistansk moské i Norge, vil bli utfordret i forhold til hva som er kultur og hva som er religion. Men når medlemmene av moskeen bare kjenner én versjon av islam, vil det være vanskeligere å skille mellom religion og kultur enn i et multinasjonalt muslimsk fellesskap, som det i Muslim Society Trondheim.
Jeg tror det mangfoldige muslimske fellesskapet er best rustet til å finne ut hvordan islam best kan praktiseres i Norge; hva er norsk islam? Og i tilfelle noen skulle være i tvil; dette har ikke noe med snikislamisering å gjøre! Det handler om retten til religionsfrihet.
Og én ting er det å finne ut av hvordan man skal praktisere islam i Norge. Like viktig tror jeg det mangfoldige muslimske fellesskapet er, når det dreier seg om å finne ut hvordan man skal møte utfordringer i det norske samfunnet: De fleste kjenner i dag begrepet halal-kjøtt. Men halal, som betyr «tillatt, godt, bra, ærefult, prisverdig», brukes også for å beskrive den religiøse statusen til andre ting enn kjøtt. Halal-kjøtt er tillatt for muslimer. Men er det halal – altså tillatt – for en muslim å servere noe som er forbudt for muslimer til ikke-muslimer? Grunnlaget for å drøfte hvilke norske «praksiser» som er halal og hva som må betraktes som haram (forbudt), vil være bedre i et mangfoldig fellesskap som det i Trondheim.
Så vidt jeg kan forstå har moskeen i Trondheim gjennom sitt arbeid med dialog og informasjon i mange fora, sitt samarbeid med offentlige instanser og sitt arbeid med fatwa mot omskjæring, gitt særdeles verdifulle bidrag både til forståelsen av islam blant ikke-muslimer og til forståelsen av hvordan man kan være muslim i Norge blant muslimer – og kanskje også til utviklingen av en norsk versjon av islam. Min bønn til dere, kjære muslimer i Trondheim, er at dere fortsetter dette arbeidet – sammen!
camilla.jorgensen@hist.no
