«Det norske lakseeventyret» vokste fram til nesten unison applaus. I et miljøperspektiv er det mindre grunn til klappsalver. Bærekraften er tvilsom. Nå skal nye oppdrettskonsesjoner deles ut.
Endret: 04.05.2009 kl. 14:40
Spørsmålet som nå melder seg med ubehagelig tyngde, er om næringen er i ferd med å bli en gjøkunge. Næringens samlede miljøbelastning burde fått større oppmerksomhet. Et stadig økende antall laks som skal fôres med en stadig minkende bestand av villfisk, er en dårlig kombinasjon. Likevel, omdømmet er fortsatt overveiende positivt, faren er at man nå tærer på troverdigheten.
Oppdrettsnæringen blir sett på som redningen for sysselsetting langs norskekysten, som viktig bidragsyter til landets eksportinntekter og som storleverandør av billig og attraktiv mat til halve Europa.
Langt på vei en riktig beskrivelse, men bare den ene siden av medaljen. Baksiden er ikke like blank. I et miljø- og ressursperspektiv er ankepunktene mot næringen litt for mange.
Veksten har vært enorm. Her er det ingen som leker butikk: Med 500 000 tonn i årlig produksjon er vi verdens største leverandør. 500 000 tonn er mer enn nok til at vi kunne ha servert laksemiddag til hver eneste nordmann hver bidige dag i året. Førstehåndsverdien er på 20 milliarder kroner.
Oppdrettsnæringen har kommet for å bli, og den er svært viktig for Kyst-Norge, ikke minst i Møre og Trøndelag som har noen av de dyktigste aktørene.
I slutten av april går fristen ut for å søke på de 65 nye oppdrettskonsesjonene som regjeringen skal dele ut. Dermed vokser produksjonskapasiteten med nye syv prosent.
Spørsmålet som nå melder seg med ubehagelig tyngde, er om næringen er i ferd med å bli en gjøkunge. Vekst og fortjeneste på bekostning av omgivelsene. Myndighetene kunne bidratt til en mer bærekraftig produksjon. I stedet sørger de nå for ytterligere vekst.
Riktignok vil man prioritere «mindre aktører», og fem av konsesjonene er forbeholdt økologisk oppdrett. På den måten får den nye konsesjonsrunden et visst preg av at distrikts- og miljøhensyn er ivaretatt. Synd det ikke monner stort.
Økologisk oppdrett er relativt nytt og uprøvd. I dag finnes bare ett slikt anlegg for laks og ett for torsk her i landet.
Kravene til denne driftsformen innebærer blant annet at fôret skal komme fra fiskeavskjær eller fra arter som verken er truet eller er potensiell menneskeføde. Det skal ikke tilsettes kjemikalier eller kunstig farge. Nøtene skal ikke impregneres med gift og det er strengere krav til hvor tett fisken kan stå i merdene.
Dette kunne vært starten på en ny og mer bærekraftig produksjon av oppdrettsfisk, men med dagens virkemidler og eierstruktur, vil økologisk oppdrett i de nærmeste årene bare være et eksotisk eksperiment som leverer godt under én prosent av volumet.
Kritikken av oppdrettsnæringen er ikke ny, men oftest handler både kritikk og tiltak om enkelttema som sykdom eller rømming. Næringens samlede miljøbelastning burde fått større oppmerksomhet. Vi må tåle å se bak tonnene og milliardene.
Hva spiser oppdrettslaksen? I den svenske tv-dokumentaren «Det rosa guldet» som nylig ble vist på NRK, svarte bevisste, men litt naive svenske forbrukere «pellets» da de ble stilt dette spørsmålet. Og de norske representantene for næringen framstod nærmest som bløffmakere da de først hevdet at det bare går med ett kilo fiskebasert fôr til ett kilo ferdig laks. Sannheten er at det går med rundt tre kilo.
Dokumentaren viste også at mye av fôret næringen bruker og har brukt, er basert på truede arter som kolmule, havsil, tobis og øyepål.
Dette er fiskeslag de færreste av oss har noe forhold til, men det er alvorlig når ressursene i havet overbeskattes og i verste fall kollapser. Det rammer også fuglelivet. Langs norskekysten har bestanden av en rekke arter som lever av slik fisk, gått sterkt tilbake. På øya Runde var fjoråret katastrofalt for lundefuglen.
Ekspertene understreker at årsakene til næringsmangelen kan være mange. Fiske til laksefôr må finne seg i å få en del av søkelyset.
Når det kommer fram at fiskeslag som kan brukes direkte til menneskemat, også blir brukt til fôr, er det åpenbart at næringen har et problem. Det hjelper ikke å vise til gode målsetninger om å ta miljøhensyn. Når råstofftilgangen blir knapp, tar man det man kan få.
Det hjelper heller ikke å peke på at produsentene av kylling- og svinekjøtt sløser minst like mye med maten, selv om det er korrekt. All kjøttproduksjon krever mange flere kalorier inn enn det vi får tilbake, og det er et faktum at vi i en framtidig global sultkatastrofe ikke har råd til å la kornet gå veien om dyremagen – eller bilmotorer for den del.
Slike scenarier bare understreker hvor viktig det er at ikke oppdrettsnæringen sager over den greina den sitter på.
En riktig dimensjonert oppdrettsnæring kunne ha basert seg på fiskeavfall og bærekraftig høsting av fiskeslag som ikke egner seg til menneskemat. Et stadig økende antall laks som skal fôres med en stadig minkende bestand av villfisk, er en dårlig kombinasjon.
Situasjonen er nok et eksempel på at naturen oftest taper når det ligger arbeidsplasser og økonomiske interesser i den andre vektskålen.
Oppdrettslaksen truer også de lokale stammene av ville artsfrender. Den atlantiske laksen er redusert med 80 prosent de siste 40 årene. I elvene våre er det tidvis like mye rømt oppdrettslaks som vill laks.
Ekstra ille blir det når den sårbare villaksen i økende grad også angripes av lakselusa. Den trives i merdene og «smitter» over på villaksen. I enkelte elver er situasjonen så kritisk at man må holde stammen kunstig i live ved hvert år å sette ut smolt. Frontene skjerpes og nylig ble storaktøren Marine Harvest politianmeldt for spredning av lakselus.
Næringen erkjenner problemene og har i mange år forsøkt både å hindre rømming og å stoppe utbredelsen av lus, men tilstandene i lakseelvene er fortsatt minst like kritisk. Det skal godt gjøres at ikke 65 nye konsesjoner forverrer situasjonen.
Med rundt 1000 konsesjoner for laks og ørret, og 500 i tillegg for torsk og kveite, har oppdretterne forholdsvis fritt fått lov til å disponere attraktive deler av norskekysten. De har også fått lov til å forurense fjordene i en helt annen skala enn det som er tillatt for privatpersoner eller annen næringsvirksomhet.
Gjødsel og fôr-rester fra laksen i et oppdrettsanlegg av normal størrelse tilsvarer kloakken fra en hel småby, bare med den forskjell at laksemøkka går urenset rett i sjøen. I tillegg kommer kobber fra impregnering av nøter og andre giftutslipp. Resultatet er gjengroing og elendige forhold for kystbestanden av torsk og annet liv i sjøen.
Mange er bekymret for dyreetikken. Laks som hele livet bokstavelig talt står som sild i tønne i dårlig vann med stressende håndtering, er ikke det man forbinder med god dyrehelse. Selv om det er gjort fremskritt, og medisinbruken har gått ned, er det fortsatt mange individer som dør eller blir syke. Pankreassykdom (PD) er den nye trusselen og den sprer seg nordover.
Når laksen er slaktet, må den raskest mulig ut til forbrukerne. Vogntogene med fisk er i ferd med å dominere trafikken på norske landeveier. 7000 i året bare på «lakseveien» fra Hitra og Frøya. I manges øyne et tegn på et driftig næringsliv og samfunnsbyggende aktivitet, men sett i et miljøperspektiv, nok et minus i regnskapet.
Entusiasmen og legitimiteten som næringen lenge har nytt godt av, kan være i ferd med å bli avløst av frustrasjon og skepsis. De siste årenes eierkonsentrasjon og rasjonalisering har ført mye av overskuddene vekk fra lokalsamfunnene og over på børs. Foredlingen er i mange tilfeller flyttet ut av landet, og antall arbeidsplasser har relativt sett har gått ned, selv med 3500 sysselsatte.
Likevel, omdømmet er fortsatt overveiende positivt, faren er at man nå tærer på troverdigheten.
Problemet for oppdrettsnæringen er at den tilsynelatende bruker like mye energi på å bortforklare eller bagatellisere kritikk, som på å rydde opp så det monner. Hvis de ikke klarer det på egen hånd, bør en fiskeriminister, en miljøvernminister eller en matminister ta grep. Det betyr å sette et tak for hvor stor produksjon vi klarer å håndtere og ikke minst å gjennomføre en helhetlig gjennomgang av oppdrettsnæringens totale miljøpåvirkning.
Egentlig burde alle de 65 nye konsesjonene vært forbeholdt økologisk oppdrett. Urealistisk selvsagt, men det ville ført til færre nye anlegg og samtidig gitt et tydelig signal om at den som nå skal inn i næringen eller vil utvide, møter skjerpede krav.
Diskuter denne saken
Innsendt av tante grønn, 13.04.2009 13:11:27
Så flott at dere endelig kunne komme med kritiske betraktninger om fiskeoppdrett på et bredt grunnlag.
Fiskeoppdrett er ikke bare en trussel mot villaks og sjøørret , men faktisk mot hele økosystemet langs kysten vår, (og i havet som sådan) Oppdrettsnæringa må bygges ned, ikke opp! Det eneste som kan forsvares, er en sterkt begrenset produksjon, økologisk, basert på fiskeavskjær og fortrinnsvis landbasert. Jeg oppfordrer alle: Boikott oppdrettsfisk, det er nemlig ikke mat, men et surrogatprodukt basert på rovdrift av havet, - på tvers av alle etiske , økologiske, miljømessige og solidariske prinsipper. Ingen må tro på svada som "vi må øke fiskeoppdrett for å skaffe mat nok til alle." Man skaffer ikke mat til alle ved å tømme havet for villfisk! Det er tydelig at de store oppdrettsaktørene er ute etter enevelde og monopol på fisk og dermed på stadig nye lokaliteter for oppdrett,- det er de som sørger for at villfisken forsvinner, deretter kan de si:" Det finnes ikke villfisk lenger, men kjøp oppdrettsfisken vår." Slik gjør de folk avhengige.Det er akkurat samme agenda som f eks Monsanto har: Monopol på genmanipulert såfrø.Innsendt av Bjørn Erik Dypdahl, 13.04.2009 12:38:32
Jeg er enig med deg, Steinar Sørensen. Forbrukerne bør bli mer bevisst på hva slags mat de kjøper. Det er et tankekors når det går med 3kg villfisk for å produsere 1kg oppdrettslaks. Følgene av alt bioavfallet mehrene etterlater seg, er skremmende. Forsuringa av havet går 10 ganger raskere enn hva klimapanelet først anslo. Sukkertara er snart kvalt langs kysten. Vi må begynne å våkne!
KårkaillnInnsendt av steinar sørensen, 08.04.2009 15:00:21
svært hyggelig at noen begynner å våkne,og setter søkelyset på næringa.Dessverre er jeg redd for at det eneste som vil hjelpe miljøet er at vi forbrukere velger bort oppdrettslaksen som mat.Det eneste næringen er redd for er profitten sin,ellers er jeg redd de turer frem som i dag,med de konsekvenser dette vil få for en stadig minkende villaks og sjøørretstamme!!det MÅ innføres,umiddelbart,et tak på antall fisk i hver lokalitet,som gjør det mulig å ha et bedre tilsyn og kontroll med sykdommer og lakselusantallet,som pr i dag er av et slikt format at den er villaks og sjøørrets største fiende.
