Selvmordet har lenge vært en tabubelagt handling i Vesten. Det skyldes flere forhold.
Endret: 07.04.2009 kl. 08:07
I Magnus Lagabøters landslov (1274 til 1687) var selvmord regnet som «ubotamål», som noe det ikke kunne gjøres bot for. Lenge ble den som hadde tatt sitt eget liv gravlagt utenfor kirkegården, på galgebakken, blant forbrytere og søppel, fratatt arveloddet (som tilfalt Staten) og nektet jordpåkastelse og likpreken. Også selvmordsforsøket ble straffet. I Storbritannia ble en person så sent som i 1960 dømt til to års fengsel for selvmordsforsøk, og først i 1994 ble straff for selvmordsforsøk avskaffet i Irland
Når man sammenligner selvmordsrater på tvers av kulturer, finner man store forskjeller.
Det skyldes utvilsomt at forekomsten av selvmord varierer, men også at registreringsrutinene er ulike fra land til land. I land hvor selvmord er sterkt skambelagt, kan man regne med en viss underrapportering. Generelt er selvmordsraten høyere i Skandinavia enn i Sør-Europa, lavere enn i krigsområder som Sri Lanka, og svært mye lavere enn i land som har gjennomgått store sosialpolitiske omveltninger, som de baltiske statene og Grønland.
De siste tiårene har man over store deler av verden arbeidet mer bevisst for å kartlegge selvmordsforsøk og forebygge selvmord. I Norge har vi fått et nasjonalt senter for selvmordsforskning og - forebygging.
I hver av de fem helseregionene er det dessuten etablert et ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS). RVTS-Midt omfatter Nord- og Sør-Trøndelag pluss Møre og Romsdal. Ved senteret er det tre faggrupper. En av dem arbeider med forebygging av selvmord. I hele verden dør det ca. 1 million mennesker hvert år av selvmord. I Norge var tallet 532 i 2006. Det tilsvarer en selvmordsrate på 11,5 (pr. 100 000 innbyggere), men man regner med mørketall på pluss 10-25 %. Forholdstallet mellom menn og kvinner er 3:1. I forhold til aldersgrupper er selvmordsraten høyest blant menn over 75 år. Det gjelder i de fleste land. Sosial isolasjon antas å være en viktig årsak til dette. En annen gruppe hvor selvmordsraten er høy (27, 3 i 2006), er unge menn mellom 20 og 29 år. Ser man alle aldersgrupper under ett, er det omtrent dobbelt så mange som dør av selvmord i Norge som antallet døde i trafikkulykker.
Den subjektive opplevelsen hos den selvmordnære er preget av at situasjonen han/hun befinner seg oppleves som håpløs. Man greier ikke å se en positiv utgang på lidelsene og får «tunnelsyn». Likevel er ambivalensen i forholdet til selvmordshandlingen til stede inntil det siste, selv om avskjedsbrev, der de forekommer, noen ganger kan tolkes annerledes. Biologisk orienterte forskere har registrert en korrelasjon mellom lav produksjon av serotonin og alvorlig depresjon og antydet at nyere medisiner som øker serotonin-nivået og letter depresjonen, indirekte kan forebygge selvmord. Ingen tenker at medikamentell behandling er nok. Det er antagelig viktigere at man har tilgang til gode samtalepartnere når man trenger dem: terapeuter, psykiatriske sykepleiere, helsesøstrer, primærleger, diakoner og prester. Å redusere slike stillinger i kommunene er sannsynligvis svært kontraproduktivt med tanke på å skulle forebygge selvmord.
Nyere forskning viser at det er en sterk samvariasjon mellom vold og selvmord. Når noen tar livet av andre og deretter av seg selv, er det særlig tydelig. Men traumatiske hendelser fra barndommen (overgrep) eller fra deltakelse i krig (hvor man selv har tatt liv eller vært vitne til tortur og drap), er også viktig. I tillegg er det slik at hvis man tilhører en truet minoritetsgruppe i en majoritetskultur (samer, flyktninger) og blir utsatt for det vi kan kalle strukturell vold, øker også risikoen for selvmordsatferd. Men det er viktig å si at de fleste som har opplevd dette, likevel ikke begår selvmord. Det er vanlig å regne stemningslidelser: schizofreni, bipolare lidelser, alvorlig depresjoner som risikofaktorer, særlig om de faller sammen med stoffmisbruk, fysisk sykdom, langtidsledighet, ustabile boforhold eller tidligere selvmordsforsøk. Til sammen handler dette om forhold som skaper en følelse av maktesløshet og håpløshet. Likevel vil flertallet av dem som er rammet av alt dette, ikke ta sitt eget liv. Men noen gjør det.
Flertallet av dem som begår selvmord har hatt kontakt med helsevesenet det siste året før de døde. En undersøkelse fra Finland viste at 20 % av dem som tok sitt eget liv hadde hatt kontakt med lege samme dag som selvmordet fant sted, uten at pasientens selvmordstanker ble tematisert. Det man med sikkerhet kan si er at reduksjon av tilgangen til våpen og medikamenter, samt å sikre steder som har vært brukt til selvmord, virker selvmordsforebyggende. At ulike institusjoner og etater i kommunene (skole-, helse-, sosialsektor, politi, kirke, folkevalgte representanter) etablerer gode samarbeidsrelasjoner, styrker også det selvmordsforebyggende arbeidet. Sosiologen Emile Durkheim påviste for over hundre år siden sammenhengen mellom den individuelle handlingen, som et selvmord er, og samfunnet mennesket lever i. Jo bedre mennesket er integrert, desto bedre vil det være beskyttet mot selvdestruktive handlinger, mente Durkheim.
I dag vet vi at Durkheim hadde rett. Vi vet også at media spiller en viss rolle for selvmordshyppigheten. Måten man offentliggjør reportasjer om selvmord på, er viktig i så måte. Verdens helseorganisasjon (WHO) har anbefalt at man unngår sensasjonelle oppslag, at man ikke blåser opp en sak om selvmord på forsiden av avisen, at man på grunn av imitasjonsfaren ikke gjengir fotografier av stedet hvor et selvmord har funnet sted, at man unngår å skape forståelse for at selvmord er en god måte å løse en (indre) konflikt på, og at man gjør det til en regel alltid å oppgi kontaktadresser når man lager reportasjer om selvmord, for eksempel til Kirkens SOS eller til organisasjonen Mental Helse.
Aktuelle kontakter:
Kirkens SOS i Trondheim: Tlf. 81533300
Mental Helse: Tlf. 81030030
www.levenorge.no
www.selvmord.no
Diskuter denne saken
Innsendt av Lillesøster i sorg, 15.04.2009 15:56:14
Dessverre lever vi ikke i en ideell verden. Vi er ikke bare omgitt av velmenende mennesker, og lever våre trygge liv. Det er mange omstendigheter som får folk til å begå selvmord, og dessverre er det så og si umulig for oss som ikke er eller har vært i en slik psykose å forestille oss at det virkelig er mulig å begå selvmord. Det er et tankekors for det norske folk at staten prioriterer trafikkdødelighet uendelig høyere enn mennesker i suicidal tilstand. Psykiatrien kan man vente på i månedsvis, eller kanskje ikke få noe tilbud. Mens folk i trafikken blir passet på i alle bauger og kanter. Ikke at det er enkelt å sette det ene behovet opp mot det andre, men likevel. Det dør ca 550 personer hvert år i selvmord i Norge. Nesten dobbelt så mange som dør i trafikken. Og her er ikke mørketallene medregnet heller. Som pårørende får man faktisk lyst til å sette i gang en kampanje som trygger suicidales behov på en bedre måte. Hvis hvert selvmord koster samfunnet en million i etterarbeid, og det er 550 pr år, så vil det være mye penger å spare på forebygging og strakstiltak. Som pårørende sitter man maktesløs igjen, og livet rakner fullstendig. Man må ha profesjonell hjelp, øvrig familie må ha hjelp, folk går ut i lange sykemeldinger, og ikke minst, det er 30% større sjanse for at selvmord skjer en gang til i en familie det allerede har skjedd. Sannsynligvis er den samfunnsøkonomiske gevinsten av tiltak og forebygging 3 ganger høyere enn mitt anslag på 550 mill. Sånn som jeg ser det ihvertfall.
Innsendt av Bjørn Erik Dypdahl, 12.04.2009 17:46:03
Den økende sjølmordfrekvensen er et utslag av at vi ikke bryr oss om hverandre lenger. Markedet har blitt prisgitt "pilletrillere" (psykiatre) og psykologer som tjener usunne penger, dvs. langere for den farmasutiske mafia. Mitt råd handler om å ivareta en ungdom eller nabo som sliter. Et godt og velment ord kan avverge det meste! God vår!
KårkaillnInnsendt av Bjorgice, 07.04.2009 20:46:05
Det er en tragedie som er bakgrunnen for at noen ikke ønsker å leve lenger. Når det gjelder de som lever i sluttfasen i livet, kan jeg godt forstå at mange ikke orker mere. Går du med store smerter og ikke får noe hjelp og blir ståënde månedsvis på venteliste vil livslysten forsvinne, da er det ikke noe rart at noen vil avslutte på en eller annen måte. Slik helsevesenet fungerer i dag er rettighetene bare på papiret, men praktisereres ikke. Stadig nevnes "de pårørende", men jeg vil minne om at det også finnes mennesker som ikke har noen.
Hva med dem ?Innsendt av CD, 15.04.2009 19:32:50
Ja hva med dem..? De "eksisterer ikke", for i det norkse velferdssamfunn, har da vel alle en stor familie og et enormt nettverk..??
Takk for at du nevnte det, jeg er glad for å endelig se at andre skjønner det.Innsendt av Harald Husby, 07.04.2009 16:54:25
Jeg tror att de nærmeste pårørende taes mere med forebygging av selvmord.Har det vært forsket på det?
Innsendt av bed, 13.04.2009 14:24:41
Som regel lindrer omtanke langt bedre enn all verdens blåresepter.
Innsendt av Dick Badcock, 07.04.2009 12:12:52
Det er jo liksom ikke spesielt mange muligheter for hva som kan ha skjedd når man leser om "personlig tragedie", eller at en 16-åring ble "revet bort" i eget hjem ifm. et dødsfall. Hvorfor ikke skrive at det var selvmord? Tror f.eks. noen at en ikke ukjent norsk rockegitarist sklei i dusjen, eller blødde ihjel etter en tragisk kjøkkenstolulykke?
Tabuet forsterkes fordi folk skjønner når det har vært et selvmord, men allikevel leser de om "personlige tragedier" el.l. Dermed får man nok en gang innprentet at dette ikke er noen man skal snakke om...
