På Trøndelag Teaters scene stod i årene 1952-60 en av Norges mest profilerte nazistiske kunstnere, Kirsten Heiberg. Hun fikk flere framtredende roller.
Endret: 08.04.2009 kl. 08:19
Håkon Bleken ressonerer i spalten «På den annen side» i Adresseavisen 24.03 godt rundt kunst, politikk og moral. Han vurderer Knut Hamsuns politiske galskap og Otto Homlungs avvisning av den samme Hamsun på Trøndelag Teater i Hamsun-året. Jeg er enig med Bleken i at Homlung har et poeng, men nettopp ved å grave i vår lokale historie, kan vi i tilknytning til teatret finne både uhyrligheter og paradokser som setter Homlungs kontante avvisning av Hamsun i et noe besynderlig lys. På Trøndelag Teaters scene stod nemlig i årene 1952-60 en av Norges mest profilerte nazistiske kunstnere, Kirsten Heiberg.
Dette faktum vil overraske mange, og det er nødvendig å gå tilbake i historien og se nærmere på Kirsten Heibergs skuespillerkarriere, som de fleste i dag synes å ha glemt fullstendig. Hun var født i Kragerø i 1907, vokste opp i en velstående familie og fikk en solid språk-utdannelse i Oxford, Lausanne og Paris.
Kirsten Heiberg utmerket seg tidlig ved sin utstråling og gode sangstemme og gjorde raskt karriere som skuespiller, etter å ha begynt som elev ved Den Nationale Scene i Bergen. Hun spilte i flere norske filmer tidlig på 1930-tallet før Gösta Ekman tok henne inn i svensk film. I 1937 ble operetten «Pam-Pam» skrevet spesielt for henne i Østerrike, og gikk sammenhengende i tre måneder på Theater an der Wien.
Her traff Kirsten Heiberg mannen som skulle gi hennes liv og karriere en ny retning, den tyske komponisten Franz Grothe. Grothe var medlem av NSDAP, nazipartiet, allerede fra 1933, men dette syntes ikke å avskrekke den fremadstormende Heiberg. Etter bare noen måneders forlovelse giftet paret seg i Oslo og bosatte seg deretter i Berlins beste strøk, rett ved Kurfürstendamm. Grothe var nemlig en etablert kunstner i Nazi-Tyskland, og hadde gode kontakter i de toneangivende kretser.
Det tok derfor ikke lang tid før Kirsten Heiberg var engasjert som skuespiller i den nye, tyske filmen. Hun gjorde et sangnummer i komedien «Napoeon ist an allem Schuld» i 1938, og hennes gjennombrudd i Tyskland var et faktum.
Man kan undre seg over at en intellektuell som Heiberg kunne gå inn i det nazistiske kulturapparatet på denne måten. Det kulturpolitiske klimaet var definert allerede i 1933 da nazistenes bokbål flammet opp og og bøker av B. Brecht, E. Hemingway, Th. Mann og S. Undset gikk opp i røyk og ble forbudt. I 1936 sensurerte Hitler sluttscenen på «Et dukkehjem», da det ikke passet nazistisk familiepolitikk at en kvinne forlot hjemmet. Pasifisten Carl von Ossietzky ble fengslet og pint ihjel 1933-38, og i november 1938 gikk nazistene voldsomt til angrep på jøder og jødisk eiendom under Krystallnatten. Kirsten Heiberg stod som skuespiller midt oppe i disse begivenhetene – og hun aksepterte og applauderte dem. På annen måte er det ikke mulig å forstå Kirsten Heibergs agering i det tyske kulturlivet.
Den tyske filmen, hvor hun nå hadde funnet sin rolle, stod nemlig under ledelse av kultur- og propagandaminister Joseph Goebbels. Filmen stod i nazistatens tjeneste. Goebbels kontrollerte filmproduksjonen ned til minste detalj: Han fordelte temaer, plukket ut regissører og hovedrolleinnehavere, sensurerte manuskripter og ferdige filmer og grep inn i klippingen i enkelte av dem.
I denne kulturpolitiske kontekst var det Kirsten Heiberg fant sin plass. Hun stilte seg bak nazismens kulturpolitikk og deltok aktivt i spredningen av den. Hun var sågar en av den tyske filmens aller største stjerner. I et radiointervju sendt i NRK i 1941 forteller hun at hun nå også har gjort sin «verneplikt»: Hun har ved flere anledninger sunget og opptrådt for tyske soldater hjemme på permisjon.
I perioden 1938-45 spilte Kirsten Heiberg i til sammen 13 filmer, både underholdningsfilmer og rene propagandafilmer. Hun tjente meget godt; for hver film mottok en skuespiller på hennes nivå 20 000 riksmark. Datidens tyske professorlønn lå på 12 000 riksmark i året.
Etter krigen ble Kirsten Heiberg betraktet som landssviker, men ble som tysk statsborger aldri dømt i Norge. Det var imidlertid vanskelig for henne å få arbeid her i landet. Men på Trøndelag Teater fikk hun jobb, i 1952. Betingelsen teatersjef Victor Huseby satte var at hun ikke snakket om tiden i Tyskland. Kirsten Heiberg ble ved Trøndelag Teater i åtte år og hadde en rekke framtredende roller, i «Hamlet», i «Cherie» av Collette og i «Kjære Ruth».
Hun bodde i en av teatrets leiligheter i Elvegata, Vestråt, hvor for øvrig tidligere teatersjef Henry Gleditsch også bodde. Han ble som kjent skutt av nazistene på Falstad i 1942.
Synnøve Gleditsch, enken etter teatersjefen, arbeidet stadig ved teatret og var turnéleder for Heiberg, da hun overtok hovedrollen i «Kjære Ruth» etter Eva Lunde.
Man kan spørre seg hvordan det i det hele tatt var mulig for en skuespiller med Kirsten Heibergs bakgrunn å arbeide ved Trøndelag Teater? Henrettelsen av Henry Gleditsch «satt i veggene» ved teatret og preget både skuespillere og ikke minst publikum i mange, mange år etter krigen. Og hva med Kirsten Heiberg selv? Hvordan maktet hun å gå på scenen?
Svaret er at både Kirsten Heiberg og publikum trolig må ha vært i stand til å feie fortiden under teppet. De som visste snakket ikke om det, og Heiberg selv framstilte seg i ettertid som anti-nazist.
Det virker på denne bakgrunn som en skjebnens ironi at teatersjef Otto Homlung i dag nekter å ha noe med Hamsun-jubileet å gjøre. Kirsten Heiberg spilte på 1930-tallet og under krigen en like aktiv rolle som Knut Hamsun som støttespiller for nazismen: Hamsun gjennom sine artikler, Heiberg gjennom aktiv medvirkning i propagandafilmer og ved flere større politiske markeringer i Tyskland, sågar ved Goebbels’ side.
Mye tyder derfor på at en mer farbar vei enn den Otto Homlung har valgt, er å gå aktivt inn i dette materialet og ta opp til åpen drøfting hvordan teatret forholder seg til spørsmål som angår politikk og moral, både i nåtid og fortid. Man kan ta opp Hamsuns forhold til nazismen eller for eksempel invitere skuespiller Elsa Aanensen som har laget en aldeles utmerket monolog om Kirsten Heiberg.
hanssen@skrift.no
