Hvor mye data om oss selv er vi villige til å gi opp for å bruke gratis internettjenester?
Endret: 24.04.2009 kl. 09:32
Sosiale nettjenester har den siste tiden fått et formidabelt løft, etter at statsminister Jens Stoltenberg, kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell og kjendiser som Oprah Winfrey og Britney Spears har tatt i bruk mikrobloggingstjenesten Twitter.
Twitter, som betyr «kvitre» på norsk, lar brukerne sende ut meldinger på under 140 tegn om hva de gjør, hva de mener og hvor de er. Helt gratis. Og uten reklame. Men en slik tjeneste er langt fra gratis å drive, tvert i mot taper man penger for hver nye bruker. I februar mottok Twitter investeringskapital tilsvarende 210 millioner kroner. Disse investorene forventer å få pengene sine tilbake med en avkastning på over 30 prosent. Twitter må altså før eller siden begynne å tjene penger – store penger. Det samme gjelder andre nettjenester.
Siden internett ble åpnet for kommersielle aktører, har et utall forretningsmodeller blitt prøvd ut med mer eller mindre hell. Annonsemodellen ble sett på som redningen. Tusenvis av nettsider og tjenester ble lansert med håp om å skaffe nok reklameinntekter til å finansiere utvikling og produksjon av innhold. Men i motsetning til reklame i trykte medier har internettreklame et stort problem: Oppmerksomhet. Når vi surfer på nettsider, scanner vi over siden for å finne det vi leter etter, heller enn å betrakte hvert element i tur og orden. I tillegg er mengden av annonseplass uendelig. Annonsører er da naturlig nok ikke interessert i å betale like høy pris som for en trykt annonse.
I 2001 ble det klart at dette ikke var en bærekraftig modell for alle, og dot.com-markedet krasjet.
Snart ti år etter er internettbransjen på mange måter fortsatt preget av «dagen derpå» og de lærdommer man gjorde seg rundt mulighetene til å tjene penger. Dette har stilt eiere av nettsider og tjenester overfor en utfordring. Enten må man finne en måte å levere mer effektiv reklame på, eller man må finne alternative måter å tjene penger på (noe som har vist seg å være vanskelig). For å levere relevant reklame trenger man nemlig å vite hvem du er, hva du interesserer deg for og hvor du bor.
Vinneren etter at it-boblen sprakk, ble Google, som i 2002 lanserte søkeordsbasert reklame. De har siden rullet ut tjenester som kan hjelpe deg med stort sett alt du trenger på nettet; søk, mail, kartsøk, blogger, video og mer. At du bruker samme innloggingskonto på alt dette tillater Google å samle en mengde data om hvem du er og hvilket brukermønster du har.
Nettsamfunnet Facebook har fått brukerne til å gi fra seg nettopp denne informasjonen frivillig, og kan dermed vise reklame rettet mot akkurat deg. Men dette har ikke kommet gratis. Mot at brukerne gir fra seg data, gir Facebook dem muligheten til å laste opp bilder og videoer gratis. Baksiden ved denne modellen er at kostnadene ved å tilby brukerne gratis lagringsplass for bilder og video hittil har oversteget annonseinntektene. Og da må noe gjøres. Facebook forsøkte i vinter å endre sine brukervilkår for å få juridisk rett til å bruke alt innholdet til brukerne som de vil, bare begrenset av personvernet. Aktive brukere reagerte, og mobiliserte nok motstand til at ledelsen i Facebook endret villkårene tilbake.
Dette illustrerer at den økonomiske situasjonen hos flere av de store internettaktørene er presset. Vi kan derfor forvente at nye tjenester som lanseres, har en klar hensikt om å tjene mer penger. For oss som brukere kan det bety at vi får bedre produkter og mer relevant reklame, men det kan også bety at data om oss brukes på uønskede måter. Eller at vi må belage oss på å betale for tjenester. De færreste tjenester kan eksistere gratis over tid. Derfor er det viktig å være bevisst på hvilke data vi gir fra oss og ha forståelse for hvordan de brukes.
ingrid.odegaard@gmail.com
