Grådigheten vant og vettet tapte. Igjen. I aksjespareklubben TA-Invest har dumskapen kostet 400 millioner kroner.
Endret: 30.04.2009 kl. 11:27
Folk som forstår seg på slikt mener at forskningen på den menneskelige hjerne fortsatt bare er på begynnerstadiet. Etter hvert som forskerne graver seg stadig lenger inn i hjernen, vil vi få vite mer om denne fascinerende grå massen vi alle bærer på. Men jeg er sikker på at uansett hvor mye flinke hjerneforskere finner ut om hodene våre, greier de aldri å løse mysteriet som gjør at folk i enkelte situasjoner fullstendig mister vettet, og ukritisk kaster penger etter folk. Til og med veldig store penger.
Hvis opplysningene i Finansavisen stemmer, skal om lag 300 personer ha satset til sammen 400 millioner kroner. 50 av millionene skal stamme fra én og samme familie. Andre har satset lavere millionbeløp, mens atter andre skal ha latt samboerparet som står bak aksjespareklubben passe på sekssifrede beløp. Denne klubben var ikke engang organisert som et eget rettssubjekt. Her har ingen fått sikkerhet i bytte mot penger, og virksomheten har ikke vært underlagt et offentlig tilsynsorgan. To privatpersoner har altså forvaltet en sum penger som tilsvarer en liten bank, men de har gjort det helt på privat’n. Hallo, hvor dum går det an å være?
Det er lett å spørre om det nå, når alt har raknet, hovedpersonen har gitt beskjed om at aksjespareklubben avvikles, og politiet leter etter pengene. Men hva rørte seg i hodene til folk som satset millionbeløp ene og alene på to personers navn og rykte? En mer grenseløs tillit finnes, men da som regel i veldig nære familieforhold.
Finansavisen har intervjuet en anonym investor. Vedkommende peker på det som trolig har vært en nøkkelfaktor, den månedlige avkastningsrapporten. Én ting er at denne rapporteringen har skapt god og trygg stemning hos dem som har plassert penger. Hele tiden skal det være rapportert om god avkastning. Like viktig har den nok vært for å lokke frem nye penger.
Når folk stilles i utsikt god avkastning, vekkes grådighetsinstinktet. Folk vil være med når de hører at naboer, venner og familiemedlemmer fryder seg over at de er stilt i utsikt en avkastning som er høyere enn du får i banken og i kjedelige verdipapirfond, og enklere enn å spare på egen hånd i aksjer. Hos mange kan det se ut som at grådighetsinstinktet skygger for den sunne skepsis og en rekke naturlige, kritiske spørsmål: Hvordan er pengene plassert? Hvor stor er risikoen? Hvordan er virksomheten organisert? Hva med tilsyn og kontroll?
Sparing i verdipapirer er en evig maktkamp mellom instinktene grådighet og frykt. Det gjenstår å se hva som blir konklusjonen av politiets etterforskning og letingen etter hvor sparepengene har tatt veien. Men det kan se ut til at i TA-Invest har grådigheten vunnet, med en gevinst på 400 millioner kroner.
I neste uke kommer lagmannsrettens dom i ankesaken i den såkalte Plexpay-saken. Temaet for aksjespareklubben TA-Invest og Plexpay er egentlig det samme: Folk har satset penger på forlokkende utsikter til høy avkastning, uten at de har hatt noen som helst sikkerhet for pengene sine, i et system som ligner på pyramider. Gamle medlemmer som ønsker seg ut, har fått oppgjør betalt av penger fra medlemmer som nylig har kommet inn.
Dumheten kjenner ingen grenser, og den har mange ansikter. Men det er altså slik at det ikke er straffbart å bli lurt, men det kan være straffbart å lure.
Grådigheten vant og vettet tapte. Igjen. I aksjespareklubben TA-Invest har dumskapen kostet 400 millioner kroner.
Diskuter denne saken
Innsendt av Pengelens..., 30.04.2009 14:05:11
Mennesker har, heldigvis, en innebygget tillitt til hverandre. Skepsis også - ja,selvfølgelig, men uten tillitt hadde det blitt et utrivelig samfunn. Fremmede har man som regel mindre tillitt til enn venner og folk man har kjent lenge. Her snakker vi om spesielt en person som mange hadde kjent i flere år, noen sågar hele livet. En person som viste omsorg for andre, stilte opp om andre trengte hjelp, oppriktig gledet seg på andres vegne og ønsket andre vel. Dette var ingen født lurendreier. Dette var ikke en man traff på gaten eller i banken som skulle selge et strukturert produkt. Dette var ikke en som lovet høy avkastning og raske penger. Dette var ikke en som pushet raske salg. Dette var en person man ble venn med og var venn med og som man følte ville en vel - og som var interessert i aksjer og kanskje også unnet annet en felles gevinst. Felles glede er som kjent bedre enn bare egens glede. Kankje gikk suksessen litt til hodet - kanskje ble risikoen og gearingen for stor. Kanskje ble presset fra medlemmer om fortsatt gevinst tyngende. Kankje ble det et klassisk "Bank-run" der alle ville ha ut midler samtidig. Mange så på dette som et alternativ til nettopp grådige fondsforvaltere som forsyner seg grovt. Mange sparte langsiktig til pensjonist-tilværelsen. Her var det nok ikke den store grådigheten som var den store stygge ulven, men tillitten og tiltroen til en venn gjennom mange år som gjennom felles interesser skulle bidra til felles gleder. Dumskap - tja, men selv ikke det er lett å se i ettertid utenom på bankkontoen...
