Lørdagskommentar 02.05. 2009

Når barn blir nyhetsoppslag

Er det greit at en avis forteller om situasjonen for en 12 år gammel gutt med ADHD med fullt navn og bilde? Svaret er ja, men!

Saken oppdateres.

I 1981 fikk Norge eget barneombud. Helt siden starten har ombudet vært opptatt av hvordan barn ble omtalt i norske medier. Synspunktene fra barneombudet har hatt stor gjennomslagskraft. Bestemmelsene i Vær Varsom-plakaten ble tydeligere. Praksis i Pressens Faglige Utvalg har vært streng og konsekvent. Bare i helt spesielle tilfeller kunne man se for seg medieomtale av barn i en spesiell eller vanskelig livssituasjon.

Norsk Redaktørforening hadde nettopp årsmøte. Der ble jeg og mer enn 100 andre redaktører utfordret på hvordan vi opptrer i forhold til barn. Forskere og barneombud la frem fakta og synspunkter. Fortsatt er alle enige om at barn trenger et sterkt og særlig vern.

Men samtidig ble jeg overrasket over tilløp til en ny debatt. Hvordan kan vi skrive tydeligere og mer direkte om barns virkelighet? Også når den må bli nærgående og utfordrende.

Et oppslag i Avisa Nordland fanget min interesse. Her står en mor og hennes 12 år gamle sønn frem med fullt navn og bilde, også på avisens første-side. Saken handler om moras kamp for å få hjelp med omsorgen av sin sønn. Han har diagnosen ADHD og i tillegg en lettere utviklingshemning. Det gjør at han utviklingsmessig ligger tre år etter alderen sin. En rystet leser klaget avisen inn for Pressens Faglige Utvalg.

Barn er ofte hovedperson

i nyhetsoppslag. Denne uken vakte den dramatiske hendelsen i Harstad nasjonal oppmerksomhet. En ung gutt møtte opp på skolen med farens haglgevær og avfyrte skudd. Han ville markere uretten han følte. I vår egen avis har vi den siste tiden satt søkelys på mobbing i skolegården. De-batten etterpå har vært heftig. Adresseavisen har fått mange kommentarer til denne dekningen. Blir medier i slike saker en gapestokk for barn som har det vanskelig nok fra før?

Barn trenger beskyttelse. En selvsagt hovedregel er at de aldri omtales i våre medier uten foreldrenes samtykke. Men pressens etiske regler går lengre. I tillegg til samtykke fra foreldrene skal mediene foreta en selvstendig vurdering av om medieomtale er forsvarlig.

Omtalen skal ikke bidra til at barnas oppvekst blir vanskelig på kort eller lengre sikt.

Et typisk eksempel på dette er familietvister. De handler ofte om retten til samvær. I slike saker er noen foreldre villig til å gå svært langt for å oppnå sine krav. Andre ganger ønsker foreldre å stå frem i mediene sammen med sine barn for å få det skoletilbud eller den hjelp de trenger og mener å ha rett til. I alle slike saker har redaksjonene plikt til å vurdere hva som er best for barna. Voksne kan ikke skyve dem foran seg i slike konflikter.

Barn rammes også av ulykker og vold. Oppslag etter slike tragedier vekker debatt. Hvilke detaljer er nødvendige å formidle? Når bruker vi bilder og navn? Hvilket formspråk er akseptabelt?

Jeg tror mediene også i slike saker har en viktig oppgave. Både ved å formidle hva som har skjedd, men også gjennom å delta i den offentlige markering av sorg og fortvilelse. Altfor ofte lykkes vi ikke godt nok. Mange medieoppslag oppfattes som spekulative og legger sten til byrden for dem som rammes. Pressens etiske regler fremmer åpenhet, men fordømmer det spekulative.

De nye tjenestene på nett skaper også en annen medievirkelighet for barn. Nå kan de selv formidle hva de opplever, tenker og mener. Ofte skjer denne direkte-rapporteringen utenfor voksnes kontroll og helt uten redaktør-ansvar. Følsomme detaljer og grunnløse beskyldninger kan komme på avveie for godt. Bilder og andre identifiserende detaljer kan ramme for livet. Oppslag i de klassiske mediene skaper ofte en slik oppfølging på nett. Samtalen på barnerommet og i skolegården blir allemannseie.

Barn får en tydeligere stemme gjennom internett. Den kan ikke reguleres bort, og det kan på mange vis være positivt. Vi har vært opptatt av at barn skal leve i et samfunn der de kan nå frem og beskrive verden slik de ser den. På den annen side ser vi klart at de ikke kan vurdere effekten av det de legger ut på nett. Skadevirkningene kan være store. Selv voksne har vanskelig for å overskue slike konsekvenser. Blant annet derfor varsler kulturministeren en ny gjennomgang av hvordan personvernet kan sikres bedre. Giske snakker om et nytt ombud.

Hva så med oppslaget om 12-åringen? Pressens Faglige Utvalg vurderte saken nøye og kom frem til at Avisa Nordland ikke hadde brutt god presse-skikk. Utvalget mente at omtalen ikke hadde vært mer detaljert og nærgående enn nødvendig for å få frem sakens innhold. De la vekt på at familien ikke hadde skjult sin situasjon for lokalmiljøet og at 12-åringens diagnose var vel kjent. Avisen fikk også medhold i at de hadde et samfunnsansvar for å belyse temaer som dette, selv om de kan være vanskelige og tabubelagte.

Mer nærgående journalistikk overfor barn kan altså være riktig. Bak frifinnelsen ligger likevel viktige krav til den journalistikk som går inn på følsomme områder. For det første må saken være av stor betydning. Dernest må forholdet til pårørende være avklart. Uavhengig av dette skal redaksjonene tenke nøye over hensynet til barnet. Derfor er det også viktig å sette seg inn i barnets situasjon i nærmiljøet.

Kravene er strenge, logiske og konkrete. Pressens selvjustis-ordning bidrar til medienes refleksjon over vanskelige spørsmål. Mange mener likevel at Pressens Faglige Utvalg ikke er tilstrekkelig for å sikre barn mot medieovergrep. Det er lett å tenke på nye ombud. Men viktigere er det å tydeliggjøre barns rettigheter og sikre en mer effektiv håndheving av dem. Hvordan kan man for eksempel hjelpe barn til effektivt å få fjernet øde- leggende informasjon lagt ut på nettet i vond vilje?

Det hører med til denne historien at mora og 12- åringen i Bodø opplevde at medieoppslaget hjalp dem til å mestre hverdagen på en bedre måte.





(Foto: JanO)

Foto: JanO

§
Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?