De svakere konjunkturene i næringslivet har blåst nytt liv i debatten rundt fordelingen av offentlig kontra privat støtte til kulturlivet
Endret: 19.05.2009 kl. 09:49
I kjølvannet av denne debatten dukker det ikke overraskende opp en og annen sterk mening om hvem som burde holde seg unna pengene til hvem, og dermed også hvem som er bedre enn de andre. Tidligere i vinter fikk Bylarm saftig kritikk for sitt samarbeid med StatoilHydro om det omstridte artiststipendet i sistnevntes navn, men forsvarte rakrygget ordningen overfor samtlige av sine interessenter. UKA-09 er selv stolt partner med Norges ledenede energiselskap, og støtter naturlig nok Bylarm i denne saken. Videre mener vi at mye av kritikken mot samarbeidet mellom kulturen og næringslivet er usaklig og overfladisk.
For at en kunstner skal kunne utvikle seg i tiden før det store gjennombruddet, er kunstneren avhengig av noen kroner i kassa før salget forhåpentlig tar av. På samme måte er en kulturfestival avhengig av økonomiske muligheter til å investere i kulturprogrammet sitt før det slippes. I begge tilfeller er en sponsor- eller partneravtale med det private næringsliv eller staten – da gjerne omtalt som kulturstøtte – en fornuftig måte å angripe utfordringen på. Med andre ord selger kunstneren eller kulturfestivalen et produkt som staten eller næringslivet ønsker å kjøpe, det være seg kunst, omdømme eller en arena for rekruttering. Det legges sjelden skjul på hvilken faktor som er viktigst i handelen, og ingen med et snev av sosialøkonomisk forståelse burde heller la seg provosere av at næringslivet legger større vekt på omdømme og rekruttering enn det staten gjør når det gjelder å knytte seg til kulturlivet. Likevel er forskjellen på hva som oppleves som et uheldig samarbeid stor. Men hva gjør egentlig staten til en så tilsynelatende mye renere kilde til kulturkroner?
AS Norge er også en bedrift du kan velge å motta økonomisk støtte fra eller ikke. Staten blir gang på gang tatt med buksa nede i forbindelse med uetiske bedrifter i utlandet, og gikk inn i Irak sammen med sin storebror USA. Norge inc er et velstandssamfunn i stor grad bygget på inntekter fra olje- og gassutvinning, og staten er sist, men ikke minst, så kjip at den ikke bygger de veiene vi krever for å kunne kjøre bil slik vi selv vil. Hvorfor er det da uproblematisk å bli assosiert med denne bedriften sammenlignet med alle andre? Hvorfor er knutepunktstatus, som i praksis virker som en eufemisme for kulturell nødhjelp, så mye gjevere for en festival enn det å være et ledd i et sponsorprogram fra næringslivet?
En knutepunktfestival er etter sigende et arrangement ledende innenfor sitt kulturemne, og som derfor har et ekstra ansvar for kompetanseoverføring til mindre søsterfestivaler. Takken for bryderiet er en støttepost på statsbudsjettet. Tanken er utvilsomt god, og noe godt har da også kommet ut av ordningen, for eksempel Øyafestivalens miljøhåndbok. Det er likevel betimelig å spørre seg om hvor mye penger som egentlig trengs for å fylle et såpass ullent begrep som «kompetanseoverføring». Et naturlig utgangspunkt ville kanskje vært å sende ut invitasjoner til andre festivalaktører om en knutepunktvisitt, og se hvor mange frimerker du får for to og en halv millioner kroner.
Vi har forøvrig full forståelse for at et partnervalg i stor grad kan være en vurdering med tanke på troverdighet. Det handler om å være en avsender som praktiserer det du prater om, og å ikke gi slipp på muligheten til å snakke om det du brenner for. Synes du det er teit å måtte opptre for folk i profesjonelt hverdagsantrekk, er det en ærlig sak å takke nei til pengene firmaet tilbyr. Synes du energiforbruket i den vestlige verden er forkastelig, er det også en ærlig sak å si ifra om dette. Ja, de fleste vil nok sågar finne debatten meget relevant. Men å gå fra å diskutere sakens kjerne, nemlig hva det nå enn er som gjør deg sinna over et samarbeid mellom kultur og næringsliv, til å karakterisere samarbeidsformen i seg selv som umoralsk og skjødeløs, er tvilsom argumentasjon. Det vitner som antydet om manglende forståelse for hvordan samfunnet henger sammen, og kan i verste fall bidra til å skyve interessant diskusjon ut i mørket.
Bedrifter som deltar aktivt i samfunnslivet er utvilsomt mer gjennomsiktige, og viser at de ikke er redde for meningsutveksling. Viktigst blir likevel det faktum at de gjennom større synlighet skaper et større behov for å ta tak i eventuelle utfordringer de blir konfrontert med fra samfunnets side. Det er bedriftene som gjemmer seg bort vi burde trekke frem i lyset – å skyve dem som allerede er tilstede ut på sidelinjen er et skritt i feil retning. Når debatten om partnerskap mellom kulturen og næringslivet blir nedlesset av misforstått idealisme, kan det best sammenlignes med å slippe begge henda på styret, lukke øynene og håpe at verden blir et bedre sted rundt neste sving.
Mulighetene for et aktivt samarbeid, det vil si et samarbeid utover passiv utdeling av støtte, er i tillegg større med næringslivet i forhold til staten som den annen part. StatoilHydro tilbyr eksempelvis UKA-09 kurs i både prosjektstyring og HMS, og gjennom festivalens tematiske fokus på «Morgendagen» vil vi sammen med øvrige partnere presentere publikum for smakebiter av fremtiden på festivalområdet. Det siste er helt i tråd med den vedtatte «Helhetlig studentpolitikk» i Trondheim, der drømmen blant annet er å skape en møteplass for studenter, næringsliv, forskning og entreprenørskap; en såkalt "Innovation village". Med 1400 frivillige studenter fra alle studieretninger og flere av Norges største bedrifter med på laget, våger vi å påstå at UKA er en relevant aktør for kommunen og utdanningsinstitusjonene å se til for videre inspirasjon i dette arbeidet.
Kulturnæringsliv er med andre ord ikke en uheldig sammenblanding av to uforenlige poler i samfunnet. Det er en mulighet til virkeliggjøring av store tanker, til debatt og det å få mennesker som har noe viktig å snakke om til å møtes.
ukesjef@uka.no
