Den internasjonale hvalfangstkommisjonens (IWC) årlige møte åpner i Madeira 22. juni. IWC og hele organisasjonens fremtid står på spill. Bare gjensidig respekt og tillit blant alle partene kan redde den. Det blir ikke lett.
Endret: 19.06.2009 kl. 13:49
Dersom IWC faller, forsvinner den eneste organisasjon med myndighet til å forvalte de store hvalene på verdensbasis.
I 1982 godkjente IWC et moratorium på kommersiell hvalfangst. Etter at det trådte i kraft i 1986, ble kommersiell hvalfangst kraftig redusert; Bare Norge og Island driver nå kommersiell fangst; den er lovlig men omstridt. Japan driver fangst med «spesiell tillatelse» eller forskningsfangst. I tillegg tillates urbefolkningsgrupper hvalfangst ut fra identitets- og ernæringsgrunner.
Moratoriet har skapet debatt fra begynnelsen. Noen insisterer på at stansingen av kommersiell hvalfangst kun var midlertidig, og at forskning har vist at visse arter er bærekraftige; de burde kunne fanges. Andre hevder at hvalfangsten aldri må tillates igjen, fordi den verken kan drives på en bærekraftig eller på moralsk forsvarlig måte. Det finnes mange synspunkter mellom disse to ytterpunktene. Men de er ikke alltid lett å se. Om, når og under hvilke vilkår hvalfangsten burde tas opp igjen, skaper heftig debatt i IWC. Debatten er ofte tøff og polarisert.
De som ønsker å sette en stopper for hvalfangsten er frustrerte over det de ser som smutthull i Den Internasjonale hvalfangstkonvensjonen som tillater at nordmenn, islendinger og japanere fanger hval. De som ønsker en slutt på moratoriet er oppgitt over at IWC gang på gang nekter å godkjenne en helhetlig forvaltningsplan. Begge føler seg sviktet i prosessen.
Disse gjensidige frustrasjonene, en økning i både hvalfangsten og i sammenstøtene mellom japanske hvalfangere og aktivister, og følelsen av at IWCs har kjørt seg fast, har ført til en rekke tiltak for å finne en løsning både innenfor og utenfor organisasjonen.
I 2006 anerkjente IWC at den ikke ville klare å få i stand et nytt forvaltningsregime (eller a Revised Management Scheme). Dette regimet skulle ha tatt forsiktige skritt i retning av å gjenoppta enkelte former for hvalfangst. I 2007 begynte for alvor diskusjonen om «IWCs fremtid». Prosessen har inkludert møter i mars 2008 og 2009, mellom de vanlige årsmøtene. Den såkalte «lille arbeidsgruppen» – the Small Working Group on the Future of the International Whaling Commission (SWG) – ble opprettet i 2008 på IWCs 60. årsmøtet i Santiago, Chile.
I tillegg har andre parter blandet seg inn for å hjelpe organisasjonen. Blant dem er den prestisjetunge Pew Charitable Trust. Den har sponset to kommisjoner, Pew Commission on Whale Conservation in the 21st Century og the Pew Whales Commission, og flere viktige konferanser – i New York (2007), Tokyo (2008) og Lisboa (2009). Disse har samlet parter fra hele verden for å utvikle ideer og innspill til IWC prosessen.
I disse ekstraordinære møtene har deltakerne diskutert en rekke temaer og forslag. Blant annet forslag om nye overvåkingsordninger, nye mekanismer for å løse tvister, ny sammensetningen av Den vitenskapelig komiteen (som gir råd til IWC), endringer i møtetidspunkter og frekvens, og deltagelse av høyere statsfunksjonær.
SWG har fokusert på tre saker. De er tett sammenvevet: 1. kystfangst av småhval, 2. fangst ut fra spesiell tillatelse og 3. hvalreservater. Disse sakene dreier seg stort sett om japanerne. Deres spesielle forskningsfangst er omstridt, og de har lenge strevd med å få aksept for en form for kysthvalfangst. En løsning som kan tenkes er at Japan kjøpslår; at de aksepter flere hvalreservater eller slutter med forskningsfangst mot å få aksept for kysthvalfangsten sin.
Tidligere i år ble det kjent at USA, gjennom William Hogarth, som er IWCs nåværende forman, har forhandlet med Japan for å komme frem til en avtale. Det ser nå ut til at forsøket har mislyktes, kanskje fordi Japan ikke har strukket seg langt nok. SWG-rapporten som ble utgitt i mai 2009 fremholder at ingen løsning er ennå funnet, men at det fortsatt er håp om at et kompromiss er innen rekkevidde. At Hogarths forhandlinger ikke førte frem kommer ikke som en overraskelse.
Det er vanlig å feie bort uenigheter om hvalfangst som forskjeller i verdier. Men dette synspunktet er en del av problemet, for man bør ikke inngå i kompromiss når det gjelder verdier.
Diskusjonene har vært preget av verdispørmål men handler om mer en det. Over halvparten av IWC medlemmene som ikke går inn for gjenopptakelse av hvalfangsten; mange er langt fra tilhengere av dyrs rettigheter. SWG fikk i oppgave å drøfte hele 33 saker som IWC medlemmer mente var «av interesse».
Verdier alene trenger ikke å blokkere en avtale, selv om vi vil jobbe videre med spørsmål, der verdier står på spill. Som Calestous Juma fra Harvard University har påpekt, er IWCs problem ikke bare uenighet vedrørende verdier, men manglende forståelse og tillit mellom partene. Disse utfordringer skal blant annet de endringer i institusjonelle ordninger og prosedyrer, som nå diskuteres, bedra til å løse.
Men verken institusjonelle endringer eller økt dialog er nok. Viktige aktører på alle side, både statstjenestemenn, aktivister og interesseorganisasjoner, har ganske bestemte synspunkter og bærer med seg mye emosjonell bagasje. Derfor har det vært en taktikk å bringe inn eksperter og forhandlere, som ikke har vært involvert tidligere, som for eksempel Juma.
På egen hånd kunne stater kanskje bli enige. Men dersom IWC skal reddes, må aktivister og interessenter også være med, og de har ikke bestandig vært involvert i denne nåværende prosessen.
Til syvende og sist må folk flest også ha respekt for uliker synspunkter. Det betyr at australiere, newzealendere og amerikanere må ha forståelse for japansk kultur og nordmenns rettigheter når det gjelder å utnytte ressurser på en bærekraftig måte. Men det betyr også at nordmenn og japanere må ha respekt for andre som ser på hvaler på en annen måte eller som har genuint tviler på at hvalfangst kan drives på en bærekraftig måte.
Jennifer.Bailey@SVT.NTNU.NO
