Kronikk tirsdag 04.08. 2009

Barnebedraget

Regjeringen la ut en pressemelding 09.07.09 med forslag til høring om «Stans av offentlige ytelser og barnebidrag ved barnebortføring». Men helt frem til regjeringsperiodens siste måneder har regjeringen aktivt forsvart bidrag til barnebortførere.

Regjeringen har så lang ment at det er til barnets beste at kidnappere belønnes med pengegaver, ut ifra oppfatningen av at pengene forvaltes på barnets vegne – av den som barnet oppholder seg hos. Problemet er at norske myndigheter vet ingenting om barnas velferd i utlandet. De har så langt, kun forholdt seg til et kontonummer. Kanskje er regjeringens forslag en fordekt måte å si, hva de til nå ikke har turt å si, nemlig at regjeringen i en årrekke har neglisjert bortførte barns levekår i utlandet?

Mange kulturer, spesielt i Asia, Øst-Europa og Latin-Amerika tar ofte dårlig vare på barn fra brutte ekteskap; om moren gifter seg på nytt, risikerer barna å bli satt igjen hos slektninger eller på barnehjem. Den naive forestillingen om at pengene alltid kommer barnet til gode, kan ha ført til at mange norske barn har endt opp som økonomiske vinningsobjekter – uten at deres skolegang eller velferd er blitt ivaretatt.

Nav Utland har i alle år gitt mødre pengestøtte, mens utenlandske fedre ikke har blitt belønnet for sin selvtekt. Da er det kanskje ikke så rart at 80 % av bortføringene her i landet begås av mødre, men det vitner også om noe mer. Nemlig at regjeringen og Nav nødvendigvis er klar over at målgruppen for pengestøtten hele tiden har vært mødrene, og ikke barna. For hvorfor ellers skulle kjønnet til forelderen, som har begått udåden, være avgjørende for om barnet skal få midler til livsopphold eller ei? Bidragslovgivningen er kjønnsnøytral, derfor har Navs jurister gjort store anstrengelser for å legge et juridisk røykteppe over den lange tradisjonen med forskjellsbehandling av mødre og fedre.

Juristene hos Likestillings- og diskrimineringsombudet har også jobbet på høygir – med å finne unnskyldninger for å slippe å granske Navs ulike behandling av foreldrene. Ombudet hevdet først at de ikke har ressurser til en slik granskning. Da avgjørelsen ble anket, konkluderte Likestillings- og diskrimineringsnemnda med at saken ikke var inngripende for klagerne personlig. Andre vil kanskje hevde at å miste sitt barn, for så å bli påtvunget betydelige lønnstrekk til kidnapperens hemmelige adresse i utlandet – nettopp oppleves som et personlig inngrep. Men juristene hos Nemnda er altså av den oppfatning at norske fedre bør tåle såpass, uten å miste sinnsroen. I høst blir det opp til Oslo tingrett å avgjøre om LDO skal pålegges å granske Navs bidragspraksis.

Norge er tilsluttet Haagkonvensjonen for tilbakeføring av bortførte barn, noe regjeringen bruker flittig som alibi for at alt er i skjønneste orden. Men faktum er at foreldre som går rettens vei sjeldent lykkes, fordi konvensjonen har en mengde unntaksbestemmelser. Lokale domstoler står helt fritt til å avgjøre at barnet skal bli værende. I ett tilfelle førte dette til at en vestlig domstol valgte å ikke returnere et bortført barn, fordi klimaet i Norge er for kaldt. De vanligste årsakene for at utenlandske domstoler motsetter seg å returnere norske barn, er at det har gått for lang tid, at barnet har funnet seg til rette i sitt nye hjemland eller at barnet ikke lenger forstår norsk. En tysk domstol fastslo til og med at det norske språket er lite forenlig med den europeiske kulturkrets.

Norsk politi er likevel det første, og største, hinderet foreldre møter, rett og slett fordi de nødig mottar anmeldelser om barnebortføringer. Hurtig internasjonalt politisamarbeid er den beste sjansen man har til å få tilbake bortførte barn: Handles det innen 100 dager, kan tilbakeføring ordnes uten rettsbehandling i utlandet. Haagkonvensjonen har som intensjon å returnere barnet, og at domstolen i opprinnelseslandet skal avgjøre hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorgen. Men politiet snur problemstillingen på hodet og krever at den gjenværende forelderen tilkjennes daglig omsorg av retten i Norge – før de er villige til å registrere anmeldelsen. Dermed får kidnapperne fra et halvt til ett års forsprang, og den norske forelderen henvises til lange, kostbare, og som oftest, håpløse rettsprosser i utlandet. Etter alt å dømme er både Justisdepartementet og Politiet klar over disse konsekvensene, noe som berettiger følgende spørsmål; hva er regjeringens egentlige motiver?

Justisdepartementet fører statistikk over barnebortføringer, men de utelater alle de sakene hvor fedre har måttet gi opp i møtet med kostbare og langvarige behandlinger i utenlandske domstoler. Departementets argument; alle rettsinstanser er ikke uttømt! Slike saker blir derfor registrert som forlik. For å pynte videre på statistikken har departementet bare valgt å registrere forlik med positivt utfall, og utelatt forlik med negativt utfall. Likeså inkluderes barn som er smuglet tilbake av handlekraftige og ressurssterke foreldre. For selv om departementet fraråder å ordne opp på egen hånd, tar de gjerne æren for slike operasjoner, såfremt utfallet er positivt.

Det offisielle tallet er 50 barn bortført i fjor. Men Justisdepartementets kreative bokføringsrutiner og politiets likegyldighet fører slik til at vi ikke kjenner det reelle antallet bortføringer. Av samme årsak vet vi heller ikke i hvilken grad Haagkonvensjonen virker.

En liten nasjon som Norge bør ta vare på barna som blir født her. Så lenge barnebortføring er Justisdepartementets ansvarsområde bør vi kunne forlange at de gir politiet klare instrukser om å reagere umiddelbart når bortføringer forekommer. Vi bør også kunne forlange at departementet registrerer alle slike saker, uten å desinformere, og at barnas beste prioriteres foran internasjonal søstersolidaritet.

kjellis@online.no