Et provoserende tårn med skjeve vinkler og trassig strittende hår på taket, er et passende monument over Knut Hamsun
Endret: 05.08.2009 kl. 09:31
Det står der som en påstand, ville han kanskje selv ha sagt. En påstand om en stolt og stridbar forfatter med skarpe kanter og mørke sider, med uventede innfallsvikler og nye, ukjente uttrykk, men også med den lyseste humor og beskeste satire.
Hva Hamsun selv ville ha ment om den berømte arkitekten Steven Holls byggverk som streber med sine seks etasjer mot nordlandshimmelen, vet vi jo ikke. Det er ikke interessant, heller ikke om det er stygt eller pent. Også Holl er et barn av sin tid, verdensberømthetens arkitektur et uttrykk for den samme tiden.
Tjue års kamp ligger bak Hamsunsenteret, som nå omsider er åpnet. Det var strid om det overhodet burde bygges, om plasseringen, om det arkitektoniske uttrykket. Nå står det der, på Hamarøy. Hvor ellers? Bygget er like omstridt som Hamsun selv - akseptert av mange, forhatt av andre.
Han hadde neppe ventet et slikt monument over seg selv da han satt i husarrest etter krigen, selv om han tidligere kanskje kunne ha ønsket det, forfengelig som han var. Hamsun sammenlignet menneskets streben etter udødelighet og ettermæle med det å "kysse og klappe vår egen tåpelighet," som han skrev i "På gjengrodde stier". Senteret som skal forvalte både den politiske kontroversen og den litterære arven etter ham, vil ikke bli glemt. Ikke en gang om hundre år.
I lokalsamfunnet har det foregått en stille forsoning med forfatteren helt siden den første bysten av ham ble reist på Hamsund i 1961, gitt av en motstandsmann fra krigens dager. Den videregående skolen på øya bærer hans navn, hans barndomshjem er blitt museum, Hamsundagene har vært arrangert fra 1980-tallet. Og i går, på 150-årsdagen for hans fødsel ble altså senteret åpnet av kronprinsesse Mette-Marit.
Nå er han kommet hjem for godt, og han er velkommen. – Det er et mirakels og et under, sa ordfører Rolf Steffensen, som lånte Augusts ord under festforestillingen.
Forsoningens stier tråkkes opp i bokstavelig forstand. Den gamle Kirkestien mellom Presteid, der han som guttunge bodde hos en streng onkel, og barndomshjemmet på Hamsund, er ryddet og merket og byr på en vandring i forfatterens fotspor. Her er det praktfullt utsyn mot de ville fjellene som står som fulle seil bak myriader av små øyer, holmer og skjær som flyter på blank sjø. Dette er Æventyrland. På stien er det lett å se for seg løytnant Glahn, Edvarda, Victoria, herr Mack og andre udødelige Hamsunfigurer.
Stien er også et slags bilde på den tross alt åpnere holdningen som også Hamsunåret har inspirert og bidratt til. Vi tør feire hans forfatterskap, samtidig som vi vet at vi har tatt alle forbeholdene for hans politiske feiltagelser og svik. 64 år siden krigen sluttet, har nasjonen tatt de nødvendige oppgjørene med de som svek og feilet. En gang kommer vi kanskje også over sviket til Hamsun. Det har vært et stort traume for det norske samfunnet.
Helt fra starten i februar har Hamsun-året vært en markering med sordin, neddempet og forsiktig. Det har likevel provosert mange. Hamsunfrie soner er erklært, misforståelser og unyanserte koblinger har versert. Men i går, på 150-årsdagen for hans fødsel, ble det endelig en skikkelig fest. Hamarøy stod på hodet – maken til dag har man aldri opplevd på øya. Publikum strømmet til i tusentall, et hundretalls journalister fra inn- og utland dekket en kulturell begivenhet av internasjonal interesse, og det var stort fremmøte av lokale, regionale og nasjonale notabiliteter.
Spennet mellom den politiske Hamsun og den nyskapende forfatteren preget som ventelig var hele festen, fra kongelig til politisk tale. De obligatoriske formularene om hans uakseptable politiske holdninger ble tatt, men hans litterære mesterverk ble hyllet etter fortjeneste.
Slik vil det fortsette, sikkert i nye hundre år. Senterets oppgave er å bidra til å holde liv i uroen og motsetningene som gjør at vi aldri blir ferdig med Knut Hamsun.
