Endret: 12.08.2009 kl. 08:19
Trond Giske er den sterkeste og mest synlige kulturminister i Norge noen gang.
Kulturminister Trond Giske (Ap) hadde all grunn til å skryte av seg selv og regjeringens kulturpolitikk da han inviterte til pressekonferanse i Oslo i går. Hans kulturpolitikk har riktignok svake punkter, men han er likevel den sterkeste og mest synlige kulturminister i Norge noen gang.
Lars Roar Langslet (H), som ble Norges første kulturminister da departementet ble opprettet i 1981, gjorde en betydelig innsats med å oppheve NRK-monopolet. Åse Kleveland (Ap) markerte seg også, særlig ved å sette arkitektur og design på dagsorden. Men ingen av Giskes forgjengere har vært så synlige og ivrige ambassadører for kulturlivet som ham. Ingen andre har heller gitt kulturen så store bevilgninger. Det skyldes ikke bare at han har vært statsråd i økonomiske medgangstider, men også at han har sterkt politisk gjennomslag i regjeringen.
Han har riktignok ikke nådd sin målsetning om at én prosent av statsbudsjettet skal gå til kulturformål, men det skyldes at statsbudsjettet har økt mye de siste fire årene. Giskes kulturløft har uansett tilført kultursektoren langt større beløp enn før. Kulturbevilgningene har økt med nærmere to milliarder kroner etter at han satte seg i statsrådsstolen i 2005. Rapporten som ble lagt frem i går viser at mange av departementets mål er nådd. Snart skal Giske legge frem enda mer ambisiøse planer for perioden frem mot 2014.
Trond Giske scorer høyt på at han viser stor interesse for sitt fagfelt, og han har markert seg som en kulturminister av vår egen tid, ved at han har prioritert populærkulturelle uttrykksformer som film og rock. Alle deler av kulturlivet er ikke like fornøyd med disse prioriteringene, men Giske er i ferd med å rette opp gamle skjevheter.
Det er likevel ikke vanskelig å peke på svakheter i kulturministerens politikk. Han har gjort flere underlige krumspring i sitt forsøk på å opprettholde det gammelmodige forbudet mot politisk reklame på tv, og han har fått fortjent kritikk for sin tendens til å plassere sine egne tilhengere i sentrale posisjoner. Giske er en maktglad politiker som vil ha kontroll over det meste. På kultursektoren kan en slik holdning føre til ensretting og mindre mangfold.
En kulturministers oppgave bør være å stimulere fremfor å styre, for kulturlivet trenger frihet for å kunne utfolde seg. En av kulturlivets viktigste oppgaver er å komme med kritiske ytringer, skape debatt og ettertanke.
Tross statsrådens svakheter, er kulturpolitikken et av regjeringens sterkeste kort. Høyre og sentrumspartiene mangler sterke kulturpolitikere og utgjør ingen betydelig opposisjon. Bare Fremskrittspartiet står for en annen politikk. De sier at bare kultur som lønner seg, har livets rett. Trond Giskes styringsiver er riktignok i overkant. Men den motsatte ytterligheten, som Frp representerer, vil få svært negative konsekvenser for norsk kulturliv.
