Norske lærere fortviler over at tida de skulle brukt med elevene slukes av et omseggripende «skjemavelde». Men dette gjelder langt fra bare lærerne, de fleste vil kjenne seg igjen. Spørsmålet er hvorfor, og hva vi kan gjøre med det.
Endret: 10.09.2009 kl. 13:01
Tidsbruk-utvalget, med kallenavnet «Tidstyvutvalget», nedsatt av kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell arbeider nå med sin rapport om tilstanden for lærerne. Det kan bli interessant lesning. Det er imidlertid langt ifra bare lærerne som opplever at tiden i økende grad går med til alt annet enn det de egentlig skal drive med. I barnehagene skrives det loggbøker; psykologene skal dokumentere alt om sitt møte med pasienten; i industrien vokser HMS-systemene (helse, miljø og sikkerhet). Den veldige økningen i rapportering av alle slag er noe av det som frusterer arbeidstakere offshore aller mest.
Lærernes situasjon er slik et symptom på et langt mer omfattende bilde som gjelder så å si alle deler av samfunnslivet. En fellesbetegnelse på denne utviklingen kan være «hyperbyråkratisering». Noen av de sentrale trekkene ved dagens hyperbyråkratisering er blant annet at alle former for arbeid i økende grad standardiseres. Bare for å ta ett eksempel på den omseggripende standardiseringen: I 2001 ble det utstedt 44388 ISO 9000 sertifikater, i 2005 var tallet steget til 776808.
Standardiseringen muliggjør et arsenal av ulike former for måling og rapportering. Arbeid planlegges i henhold til utviklede prosedyrer, og både utførelsen og resultatet av arbeidet skal dokumenteres og evalueres. For å skape forbedring må tilstanden i hele «systemet» og avvik kontinuerlig kodifiseres og registreres for så å utbedres i samsvar med utvikling av eventuelt nye prosedyrer. Rapporteringen foregår også i økende grad i mange kanaler og til mange målgrupper; til egen organisasjon, til myndigheter, oppdragsgivere, kunder, til interesserte tredjeparter og til offentligheten.
Bak denne utviklingen ligger ulike førende ideologiske prinsipper, som for eksempel «kvalitetssikring», «risikostyring» og «new public management», samt fokuset på «gjennomsiktighet» og «ansvarlighet» («transparency» og «accountability»), og ikke minst «synlighet». Alt stimulerer til måling, registrering, dokumentering, rapportering og evaluering.
De ideelle hensikter med dette er naturligvis å sikre at arbeidet som blir gjort er av høy kvalitet, at det stadig forbedres, samt gode prinsipper som likebehandling, rettferdighet og åpenhet, samt at arbeidet blir mer effektivt og billigere. Mer implisitte hensikter er at disse mekanismene stimulerer til mer lydighet, lojalitet og kontroll, også gjennom det at vi alle blir «vår egen byråkrat».
Dagens «hyperbyråkrati» står i den lange tradisjonen vi kan kalle den moderne, vestlige suksesshistorien. Europeerne lærte seg kvantifiseringen og målingens kunst rundt år 1300, da vi fant opp ting som den mekaniske klokken og kanonen.
Vi begynte å tenke tiden og rommet som standardiserte og avgrensbare størrelser. Sammen med andre viktige nyvinninger dannet dette grunnlaget for vestens «suksess». Ambisjonsnivået med tanke på måling var den gang også særdeles høyt. Da forskerne i det fjortende århundre begynte å tenke på fordelene med å måle også mer uhåndgripelige kvaliteter som lys og varme, bevegelse og farge, ville gjerne også kvantifisere kvaliteter som dyd, visshet og eleganse. I dag vil man gjerne måle både moral (bedrifters «etiske regnskap»), kunnskap («intellektuell kapital») og identitet («merkevarer»).
Et paradoks ved dagens «hyperbyråkratisering» av offentlige kjerneinstitusjoner som skoler, barnehager, universiteter og sykehus, er at prinsippene gjerne innføres under påskudd av å skulle avvikle byråkrati. Men markedsinspirerte mekanismer som skal «modernisere» sidrumpa byråkratiske strukturer, smugler gjerne hyperbyråkratiske «skjemavelder» inn bakdøra. Ta for eksempel trenden med såkalt «outsourcing» av tjenester i offentlig sektor. En av hensiktene er å redusere byråkrati, men outsourcing fører til mer kontraktsstyring, målstyring, rapportering osv., og dermed reduseres kanskje «tradisjonelt offentlig byråkrati», mens nytt «hyperbyråkrati» trolig øker.
I dag tar offentlige etater over modeller som er i ferd med å forkastes av noen av dem som på det ivrigste har utviklet og brukt dem i privat sektor. Ett eksempel er utviklingen innen IT-bransjen. Selv om informasjonsteknologi kan være verktøy for å forenkle administrasjon, er det også en forutsetning for hyperbyråkrati, gjennom muligheten til å enkelt og billig lagre, overføre og dele informasjon.
Erkjennelsen av at det er svært vanskelig å lykkes med IT-prosjekter har fått bransjen til i stor grad å endre både filosofi og metoder. Den «gamle fossefallsmetoden», der et nytt IT-system blir planlagt, spesifisert og dokumentert i detalj, før det så «implementeres» og til slutt «rulles ut», er i stor grad forlatt til fordel for såkalt «smidig utvikling» eller «smidige metoder»; hvor det enkle og «fornuftig fleksible» står i sentrum.
Noen av de «smidige» prinsippene handler om fokus på mennesker heller enn på prosesser og verktøy; på fungerende programvare heller enn på omfattende dokumentering; på samarbeid med kunde heller enn på kontraktsforhandlinger; og på det å reagere på endring heller enn å følge rigide planer. Smidig utvikling skjer i små team, som gjerne sitter i åpent kontorlandskap for å gi alle innsikt i diskusjoner som pågår, og med enkle samarbeidsverktøy.
«Smidig utvikling» kan betraktes som et forsøk på å utfordre menneskets mer eller mindre iboende «tendens til komplisering», noe som i dag i stor grad får utløp gjennom hyperbyråkratisering. Vi håper at «Tidstyvutvalget» vil hjelpe lærerne, og at kunnskapsminister Solhjell ser det som en start på en bredere gjennomgang av de systemiske tidstyvene i både stort og smått format. En utfordring for Solhjell og skolen så vel som oss alle, er å få til fornuftige «rapporteringssystemer» som tar et minimum av tid, i bytte mot et maksimum av åpenhet og informasjon. Det er en utfordring som ikke kommer til å forsvinne med det første.
emil.royrvik@sintef.no
