Den rød-grønne regjeringen har så langt ikke maktet å fronte et alternativt kunnskapssyn. Her ligger en stor utfordring for en ny regjering de neste 4 år.
Endret: 17.09.2009 kl. 13:14
Mens utdanningspolitikk var et hovedtema i valgkampene i 2001 og 2005, har politikkområdet vært nærmest fraværende i årets valgkamp til tross for at velgerne oppfatter skolepolitikk som viktigst når de skal avgi sin stemme i følge markedsselskapet Synovate. I den politiske utdanningsdebatten har tradisjonelt den såkalte «kunnskapsskolen» med vekt på nytteperspektivet vært de konservatives og særlig partiet Høyres sak. Venstresiden har hatt en mer sosial- og barnesentrert forståelse knyttet til skolen som sosialt og kulturelt fellesskap. Særlig har SV tidligere markert motstand mot ensidig nyttepreget kunnskap. Dette utdanningspolitiske hovedskillet er langt på vei utvisket de siste årene.
Betyr så den rød-grønn valgseieren med en ny Soria- Moria-erklæring en endring av kursen i utdanningspolitikken? Soria-Moria fra 2005 var spekket med kunnskapsretorikk der kunnskap ble omtalt i økonomiske termer som «investering» med vekt på utdanningens økonomiske gevinst. Hele 37 ganger ble begrepet kunnskap brukt i ulike sammenhenger som «kunnskapsnasjon», «kunnskapssamfunn» og «kunnskapsøkonomi». «Kunnskap» framstod som regjeringens politiske logo ved at den lanserte et Kunnskapsdepartementet. Regjeringen beholdt Kunnskapsløftet som navn på den nye reformen i grunnskole og videregående skole fra 2006. I St.meld. nr. 16 2006-07 var det konkrete virkemidlet for sosial utjevning at elevene skulle tilegne seg «kompetanse og grunnleggende ferdigheter» som ville gi individuell og samfunnsmessig gevinst.
I regjeringens redegjørelse for sine 4 år i maktposisjon fremhever den styrkingen av timetallet i norsk, matematikk og engelsk. Og selv om regjeringen i nylig framlagt St. meld. nr. 44 «Utdanningslinja» omtaler «kunnskap og utdanning som et velferdsgode i seg selv», legges hovedvekten på betydningen av grunnleggende ferdigheter og utdanningens betydning for det som omtales som «arbeidslinja». Det innbærer at «kunnskapsnasjonen Norge» som politisk prosjekt er nært knyttet til konkurranseevne i den globaliserte markedsøkonomien.
Denne rådende kunnskapsforståelsen er egentlig et ekko av det som skjer på den internasjonale arenaen. På midten av 90-tallet kom for alvor begrep som kunnskapsøkonomi (the knowledge economy) på agendaen. Hovedtanken var og er at utdanning er et hovedvirkemiddel i den økonomiske politikken for bedre konkurranseevne og større vekst, ofte omtalt som «the new growth theory» (se eks. Susan Robertson 2008). Viktig i denne sammenheng er satsing på grunnleggende ferdigheter (key competences), lesing skriving, matematikk og IKT. I tillegg forstås utdanning i seg selv som en viktig vekstnæring salgbar på et internasjonalt marked (knowledge as trading commodity, se eks. David Coulby 2005). Tanken er at den nye kunnskapsøkonomien krever «entreprenørskap». Individet skal gripe mulighetene og ikke se seg avhengig av statens velferdsordninger. Livslang læring forstås som en strategi for å beholde folk i arbeidslivet lengst mulig og å omforme befolkningen i retning av entreprenørskap. Framtidige kunnskapsarbeidere skal være innovative slik at de livslangt kan møte skiftende utfordringene i kunnskapsøkonomien.
På denne bakgrunn er det langt fra noen tilfeldighet at «Utdanningsvalg» og «Entreprenørskap» er de nye fag i Kunnskapsløftet. Rådende kunnskapssyn står nær «human-capital»-teorien som ble utviklet på 1950-tallet og som fikk en ny og vedvarende renessanse på 1990-tallet. Tenkningen legger til grunn et nytteperspektiv der utdanning forstås som investering. Langt på vei har viktige norske utdanningsreformer som Kvalitetsreformen for høyere utdanning og Kunnskapsløftet for grunnskolen og videregående utdanning vært tilpasninger til internasjonale føringer lagt av overnasjonale aktører som EU, WTO, Verdensbanken og OECD. Om dette har det vært liten politisk debatt. Unntaket er de OECD initierte nasjonale prøvene og bekymring for norske elevers lave skåreri lesing, skriving og matematikk. De nasjonale prøvene har gitt viktig informasjon om tilstanden i norsk skole i enkeltfag sammenlignet med andre land. Men når resultatene av disse prøvene, opphauset av media, oppfattes som selve hovedfundamentet for den nasjonale utdanningspolitikken, er det problematisk. Vi har et langt mer oppfattende kunnskapsgrunnlag å bygge på, også fra OECD. Hvorfor ble eksempelvis OECDs ferske komparative studie om undervisning og læring TALIS (Teaching and Learning International Survey) ikke trukket inn i valgkampen? Sammenlignet med 23 andre land viser studien at Norge har en skole med de klart beste relasjonene mellom lærer og elev som viktig indikator på et godt læringsmiljø.
Utdanningssosiologisk forskning de siste 40 år har påvist at læring skjer i et kompleks samspill der elevenes familiebakgrunn og særlig foreldrenes utdanningsnivå har stor betydning for læringsutbytte. Selvsagt har læreren og skolens øvrige ressurser betydning, men læring har til de grader å gjøre med motivasjon, og mye av læringen skjer utenfor formalisert utdanning. På denne bakgrunn er det problematisk når kunnskapsgrunnlaget nå ensidig søkes i testing. Regjeringspartiene vil eksempelvis språkteste alle 3-åringer (St. meld. nr. 41 2008-09) i barnehagen og konkurrerer med Høyre som vil kartlegge grunnleggende ferdigheter ved 4-årskontrollen. Det avdekker en politisk klokkertro på en individsentrert tilnærming med vekt på entydige årsakssammenhenger mellom diagnose, tiltak og effekt. Når medisineringen mer flere timer og utvidet skoledag ikke virker, økes dosen. Det representerer et snevert kunnskapssyn.
Den rød-grønne regjeringen har så langt ikke maktet å fronte et alternativt kunnskapssyn. Utdanning og kunnskap forstås snevert som behovsrettet tjenesteproduksjon underordnet den såkalte kunnskapsøkonomien. Om ikke barne-, samfunns- og kulturperspektivet er borte, så er det i alle fall svekket og jeg hadde nær sagt sveket. Her ligger en stor utfordring for en ny rød-grønn regjering de neste 4 år.
Gustav.E.Karlsen@hist.no
