Vår nasjonale satsing på fremmedspråk har ikke vært preget av visjoner og besluttsomhet, verken i skolen eller på universitetsnivå.
Endret: 24.09.2009 kl. 08:53
26. september 2009 feires for niende år på rad Den europeiske språkdagen i mer enn 45 land. Markeringen av dagen inviterer til refleksjoner om morsmål, fremmedspråk og norsk utdanningspolitikk.
Norsk avgir i dag bruksområder til andre språk. Domenetap registreres eksempelvis innenfor tv, film, IT-teknologi og popmusikk, der engelsk terminologi dominerer. Det er imidlertid neppe grunn til å tro at engelske lånord, engelsk fagspråk, import og påvirkning av engelske idiomer og setningsbygning i norsk dagligtale utgjør noen større trussel mot språket vårt enn det innflytelsen fra hansakjøpmennenes tysk gjorde i senmiddelalderen. Vi vet jo at når dagens engelsk har et så rikt ordtilfang, skyldes det blant annet påvirkningen fra norrønt og senere fra normannisk, altså skandinavisk og fransk. For riktig nok er morsmålet uhyre viktig for identitetsfølelse og selvtillit. Men i likhet med levende organismer utvikler og endrer språk seg over tid. De vokser seg sterke og livskraftige, ikke gjennom skjerming og isolasjon, men gjennom bevisst bruk, varsom normering og i åpen kontakt med andre.
Gode ferdigheter i engelsk er i den globaliserte verden for mange yrkesutøvere en forutsetning både for effektivitet, intern og ekstern kommunikasjon og til og med ofte for den fysiske trygghet på arbeidsplassen. Det er derfor sterkt bekymringsfullt at tre av fire norske ungdommer avslutter engelskfaget etter det første året i videregående.
Om situasjonen for engelsk i norsk skole er urovekkende, har utviklingen for de andre fremmedspråkenes vedkommende (tysk og fransk) gått i retning av det katastrofale. Få norske elever i videregående har de siste årene valgt fordypning i fremmedspråk, og mulighetene til å gjøre det faller dermed på de fleste skoler bort. De som velger å studere fremmedspråk etter videregående, legger gjerne studieløpet slik at de ikke tar språkfaget på masternivå, kanskje fordi de opplever at grunnlaget svikter, men antagelig mest på grunn av en vedvarende sterk politisk devaluering av fremmedspråk og en ordning med ekstrapoeng for å velge realfag.
Det snakkes daglig over 150 morsmål i norsk grunnskole. Imidlertid gis morsmålsundervisning i kommunal regi til barn med fremmedspråklig bakgrunn som oftest bare i den grad det vurderes som nødvendig for at disse barna skal lære norsk. Verdien av flerspråklighet og multikulturell bakgrunn blir altså underkjent i den offentlige skolen, fra førskolen helt til avgangsåret i videregående.
På norske universiteter anses i dag alle språkfagene unntatt engelsk og norsk for å være utsatte fag, altså fag med svakt rekrutteringsgrunnlag. Sentrale europeiske språkfag som fransk og tysk har en klar nedgang i søkningen, til tross for disse språkenes store betydning for norsk samfunns- og arbeidsliv. Ingen norske universiteter gir i dag undervisning i viktige språk som vietnamesisk, pashtu og thai. Det gis heller ikke tilbud innenfor språk som punjabi og bengali, som begge er blant de femten største språkene i verden.
Gitt fremmedspråkenes store betydning både økonomisk og kulturelt, er det her store karrieremuligheter for studenter som vil gripe dem. I 2009 gis det ved norske universiteter undervisningstilbud innenfor 48 språk, og ved NTNU undervises det i dag ikke bare i nordisk, engelsk, tysk, fransk og spansk, men også i italiensk, japansk, rumensk og swahili. Europastudiene ved NTNU inkluderer fremmedspråk, og det er ved NTNU også anledning til å ta mastergrad i globalisering. Mulighetene er med andre ord mange, og begrensningene ligger bare i den enkelte students ambisjoner. Det er et stort behov for flinke masterkandidater i engelsk og fremmedspråk, såvel innenfor skoleverket som i næringslivet.
Språk og tenkning er uløselig knyttet til hverandre, og all læring som innebærer kunnskapstilegnelse, muliggjøres av ferdighetene i morsmål og fremmedspråk. Det er verdt å legge merke til at tre av de fire aktivitetene som alltid har stått sentralt i språkundervisningen, nemlig lesing, skriving og muntlig framføring, tilsvarer tre av de fem ferdighetene som stortingsmeldingen «Kultur for læring» (St. melding 30, 2003-2004) i sin tid definerte som grunnleggende for å bestemme kompetansemål i alle fag, og dermed sikre en basiskompetanse som skulle være «en nøkkel for den enkeltes tilegnelse av ny kunnskap og dannelse av egen identitet».
Vår nasjonale satsing på fremmedspråk har dessverre ikke vært preget av visjoner og besluttsomhet, verken i skolesystemet eller på høyere nivå. Det er ingen fornuftig grunn til dette. Vi må huske at Norge bare i en viss forstand er et lite land i verdenssamfunnet. Norge er verdens sjette største bidragsyter til FN, den femte største oljeeksportør, den tredje største gasseksportør, og verdens nest største fiskeeksportør. Dessuten ligger landet gjerne på topp i FNs levekårsundersøkelser. Det er nesten uforståelig at dette lille og svært rike landet, med ambisjoner om å gjøre seg sterkt gjeldende internasjonalt både kulturelt, politisk og økonomisk, ikke prioriterer fremmedspråkene i skolesystemet.
Språkdagens hovedbudskap er at det språklige mangfoldet er en rikdom nasjonene må hegne om, og en ressurs vi som enkeltmennesker i størst mulig grad må tilegne oss gjennom bruk og livslang læring. Ethvert språk som læres, betyr nye perspektiver og nye muligheter til læring, kulturopplevelse og mestring av utfordringer. Appellen på Den europeiske språkdagen blir derfor en oppfordring til økt norsk satsing både på morsmål og fremmedspråk. Ferdigheter i språk er avgjørende for evnen til å tilegne seg kunnskaper og innsikt på alle fagområder, og for god kommunikasjon både lokalt og internasjonalt. Norge må snarest gjøre fremmedspråk (altså språkfag utover norsk og engelsk) til en obligatorisk del av skolegangen. Med all sin rikdom har ikke landet råd til flere hvileskjær.
ingvald.sivertsen@ntnu.no
