Kirken selger en historie, en forestilling om en middelalderlig tradisjon, og en følelse av samhørighet med andre pilegrimer over århundrene – dette var noe man gjorde i middelalderen!
Endret: 25.09.2009 kl. 22:46
I besøkssenteret ved Nidarosdomen selges en liten keramikkrukke, kalt «St. Olavs pilegrimskrukke». Krukken, som er en kopi av en krukke funnet i Olavsbrønnen i 1885, ledsages av en liten folder hvor det opplyses at: «Vår tids pilegrimsvandringer til katedralen i Trondheim er en tradisjon som viderefører middelalderens valfarter til St. Olavs skrin i Nidarosdomen.
Arkeologiske funn antyder at datidens pilegrimer fylte slike leirkrukker med vann fra Olavsbrønnen og tok med tilbake til sine hjemsteder». Men er nå dette riktig? Dessverre er svaret på vårt spørsmål: Nei.
Vi foretok et lite søk og fikk frem at krukken ved flere anledninger har figurert i media – særlig i fjor. I en artikkel i Adresseavisen (08.04.08) påstås det at krukkene opprinnelig inneholdt vievann. I følge diakon Randi Winsjansen er drømmen «at krukka skal være en motivasjon for å fremme Nidarosdomen som pilegrimsmål. Dette å få gjenopptatt en tradisjon fra middelalderen hvor man antok at pilegrimene fylte vann fra kilder.
I og med at originalen ble funnet i Olavsbrønnen styrker det antakelsen om at den ble brukt på denne måten. For min egen del ser jeg krukka som et symbol på livet – hva man ønsker å fylle det med i fremtiden. Ikke bare symbolikken man hadde i middelalderen, men symbolikken i å legge noe bak seg på sikt».
Også i NRK Midtnytt fant vi et innslag (27.06.08); der fortelles det at mange slike krukker ble funnet langs pilegrimsledene, og påstanden om krukkens funksjon gjentas, riktig nok med et forbehold om at vi ikke kan si for sikkert at den ble brukt av pilegrimer, men som Winsjansen uttrykker det: «det kan tyde på det, og jeg liker tanken på det». Nettstedet pilegrim.info omtaler krukken som relikviekrukke og slår fast at krukkene «har beviselig vært brukt i forbindelse med valfarten til Nidaros».
Men hva er det egentlig Nidarosdomen selger? Tilsynelatende dreier det seg om en gjenstand med en godt dokumentert funksjon: en krukke til å frakte vievann eller vann fra Olavsbrønnen i. Det tas riktignok noen forbehold at krukken kan ha hatt andre funksjoner, men til syvende og sist levnes det liten tvil om at det er en pilegrims- eller relikviekrukke. Funnet fra Olavsbrønnen og funn langs pilegrimsledene til Nidaros styrker denne argumentasjonen.
Krukka er, som det blir sagt i NRK Midtnytt: «noe mer enn ei lita krukke». Og dette er det springende punkt – kirken selger en historie, en forestilling om en middelalderlig tradisjon, og en følelse av samhørighet med andre pilegrimer over århundrene: dette var noe man gjorde i middelalderen!
Hva er så historien bak disse små krukkene? Om dette vet vi faktisk ganske mye. De kommer fra en belgisk by ved Rhinen, Raeren, en av mange pottemakerbyer i et område med god leire. Pottemakervirksomheten pågikk fra 15.-19-århundre, med et høydepunkt mellom 1560 og 1620.
De aktuelle krukkene ble laget i 15. og 16. århundre og kalles «Spinnradtöpfchen» eller «Spinntöpfchen». Det er egentlig ingen norsk betegnelse på dem, men spinnekrukke er en rimelig oversettelse. De er fem til syv centimeter høye, med liten fot og vid åpning i forhold til størrelsen. Under munningen er det et eller to ører med hull i, til å tre en snor gjennom. I avfallslagene fra pottemakeriet i Raeren er de særlig vanlige i lag fra tidlig 1500-tall.
Spinnekrukkene ble brukt av spinnersker til å fukte fingrene i – derfor er åpningen stor nok til en finger. Krukkene hang rundt halsen eller på rokken, og var sannsynligvis fylt med salve, olje eller vann.
I keiser Maximilians bønnebok er det en tegning av Albrecht Dürer (1471-1528) der vi ser en spinnekrukke henge på rokken. Krukkene er med andre ord lite staselige, og langt fra sjeldne. NTNU Vitenskapsmuseet har i alle fall trettifem stykker av dem. De er sjelden funnet i slik sammenheng at de kan dateres med særlig sikkerhet. Det er for eksempel uvisst når krukken som er funnet i Olavsbrønnen kan ha havnet der.
Her er det på sin plass å komme med en bekjennelse; også NTNU Vitenskapsmuseet har i sin tid gått i fella. Tidligere fantes det i museets middelalderutstilling en monter hvor en spinnekrukke (med relikvier!), funnet i relikviegjemmet i alterplaten av stein i gamle Logtu kirke på Frosta i 1884, ble stilt ut sammen med et flere andre småkrukker. Besøkende som fikk se denne monteren kunne godt ha blitt forledet til å tro nettopp den samme historien som selges i Nidarosdomen. Av den grunn ble monteren i sin tid fjernet.
Krukken fra Logtu viser at erkebiskopen kunne benytte slurvete krukker til relikvier, – men det var ikke det de var laget til. Det er både mulig, og tenkelig, å drikke øl av en tekopp, men tekoppen er fremdeles en tekopp og ikke et ølkrus. Den er laget med det formål å drikke te av, all annen bruk forandrer ikke på dette. Det er fullt mulig at eieren av spinnekrukken fra Olavsbrønnen ville ha med hellig vann hjem i den, men å argumentere for en tradisjon ut fra én mulig hendelse – for så å selge dette, er alt annet enn forsvarlig.
Det faktum at man har funnet krukker langs de såkalte pilegrimsledene til Nidaros er heller ikke et argument. Krukkene er funnet over alt. Det oppsiktsvekkende ville vært mangel på funn. Pilegrimsledene var heller ikke annet enn hovedveier – datidens E6, og ikke spesialveier for de troende.
Vårt poeng med denne kronikken er ikke å kritisere kirken for å selge en falsk historie – her kan vel bl.a. utstillingene i NTNU Vitenskapsmuseet være én feilkilde, men å bidra til en korrigering av historien som formidles. Vi synes faktisk det er en god idé å selge disse krukkene, men ikke med den nåværende presentasjonen. Hva om krukkene ble fylt med salve laget av Nonnene på Tautra? Fortell historien om krukkene, hva de ble brukt til og, ikke minst, om funnet fra Olavsbrønnen og krukken fra Logtu – de er jo en del av historien! Da får Nidarosdomens besøkende nærkontakt med en fasinerende og mangfoldig del av vår lokale historie.
anne.stalsberg@vm.ntnu.no
