At en kammermusikkfestival når så ungt, tungt og bredt samtidig som den løfter fram samtidsmusikk, er så godt gjort at det heldigvis er sant.
Endret: 28.09.2009 kl. 10:25
Den 14. utgaven av Trondheim Internasjonale Kammermusikkfestival er inne i avslutningshelga. Det er for tidlig å oppsummere årets utgave kunstnerisk, men som festival er det ingen tvil om at den befester sitt inntrykk som noe av det mest oppløftende landsdelen har å by på. At festivalen, ledelsen og publikum preges av gløden fra den spede begynnelsen i 1996, samtidig som festivalen og dens ry har vokst, er en bemerkelsesverdig prestasjon.
Helt siden starten har Trondheim Internasjonale Kammermusikkfestival utvidet spekteret for hva som vanligvis forbinder med kammermusikk ved å også nærme seg jazz, folkemusikk og andre sjangre. I en tid hvor flere norske festivaler framstår mer nærsynte enn før, framstår kammermusikkfestivalen med imponerende internasjonal tyngde.
I rekken av spennende gjester som festivalkomponist, har Osvaldo Golijov, og presentasjonen av hans musikk, gitt en unik mulighet til møter med en internasjonal storhet. At det foruten festivalens nysgjerrige publikum åpenbart også har gledet komponisten selv, er egnet til å ytterligere styrke festivalens omdømme, hjemme som ute.
Scenen etter åpningskonserten i Frimurerlogen hvor Golijov strenet opp på scenen og takket TrondheimSolistene og Levon Chilingirian, var som å se en mann takke for en gave større enn han hadde forestilt seg muligheten av. Å se og høre komponisten som har jobbet med verdens ypperste på flere felt, gi en masterclass til en strykekvartett fra NTNU i Dokkhuset i går, var en besnærende opplevelse, og et strålende eksempel på festivalens kobling av internasjonale toppnavn og unge talent.
Etter først å ha vært generøs og begeistret for de unge musikernes omgang med hans musikk, oppfordret han dem til større dristighet. «Give som danger to it!», sa han og oppfordret de lydhøre musikerne til å spille med større risiko. «It's good. It's perfect. But it shouldn't», sa han og ga sammen med kvartetten en oppvisning i hvordan en fortolkning kan utvikles, hvor forskjellig det samme verket kan låte.
Festivalen har blitt god til å spille på en rekke arenaer. Dessverre ødela været for «Street Tango» på Nordre. Ut fra en ganske smal, klassisk innendørsaktivitet som utgangspunkt, klarer festivalen i imponerende grad å prege byen. At den også treffer et yngre publikum enn man vanligvis møter på klassiske konserter, gir en egen energi.
Spenstig profil, sympatiske studentpriser og glødende formidlingslede gjør at når man får Haydn eller Mozart og Golijov på samme brett, så summer diskusjonene etterpå rundt hva man likte best. The Indepentents journalist tok nok litt i når han skrev at halvparten av publikum på festivalen er under 20, men selv hos Symfoniorkesteret torsdag, fikk man ikke inntrykk av å være vitne til en langsomt utdøende kunstart.
Gjennom en miks av toppnavn fra Trondheim, nasjonale og internasjonale størrelser har Trondheim Internasjonale Kammermusikkfestival fått til mye av det festivalbyggerne Sigmund Tvete Vik og Vegard Snøfugl satte seg fore da de startet festivalen fra gutterommet midt på 90-tallet. Den første utgaven i -96 viste et overskudd på 4112 kroner. 14 år etter er det umulig å ikke bli imponert over hva festivalen får til.
