Virkelystne politikere, byråkrater, heftige museumsledere og årvåkne aviser har skapt noe som kan ligne en ny, eller fornyet, offentlig interesse for museumssektoren.
Endret: 30.09.2009 kl. 15:56
Museumsverdenen er ikke akkurat kjent for å virvle opp støv og tiltrekke seg den daglige avisleseres, enn si politikeres oppmerksomhet. Men i den senere tid har en rekke forhold i og omkring det norske museumsvesen kommet i rampelyset. Den som sover synder ikke heter det. Om det er en rettferdig beskrivelse av tilstanden for museene skal være usagt, men i alle fall har virkelystne riks- og fylkespolitikere, kreative byråkrater, noen heftige museumsledere og årvåkne aviser i hovedstaden skapt noe som kan ligne en ny, eller fornyet, offentlig interesse for museumssektoren.
Gjennom flere store utredninger lagt fram av Kunnskaps-, Miljø- og Kulturdepartementet de siste 8-10 årene har man nemlig fått noe som etter hvert begynner å ligne en nasjonal, forpliktende museumspolitikk. Denne politikkens hovedanliggende er blant annet å tydeliggjøre museumssektorens samfunnsansvar og gjennom noen strukturelle grep å sette sektoren i stand til å realisere sitt samfunnsoppdrag. Selv om det først og fremst er i den nye Stortingsmeldingen Framtidas museum – forvaltning, forskning, formidling, fornying at disse langsiktige politiske målene er klarest formulert, har det helt siden utredningen om arkiv-, biblioteks- og museumssektoren omkring 2000 vært fokus på å utvikle nye mål o g virkemidler for sektoren.
Det har ikke gått like stille for seg, bl.a. har det, ikke minst her i Midtnorge, vært et betydelig mediefokus på "museumsreformen”. Kjernen i denne reformen har vært å bringe antallet museer i Norge ned fra ca 800 til ca 80 med det formål å legge til rette for at museumssektoren omfatter betydelig færre, men desto mer faglig og økonomisk robuste enheter.
Denne såkalte konsolideringsprosessen ble nådeløst og under trussel om økonomiske represalier gjennomført av kulturminister Trond Giske, og resulterte blant annet for Sør-trøndelags vedkommende i en ny, stor museumsenhet kalt MIST. Denne reformen er, slik jeg oppfatter det, ikke noe mål i seg selv, men snarere en strukturell og organisatorisk tilrettelegging av forholdene for å sette museumssektoren som helhet i stand til å ta det samfunnsansvaret som politikerne nå legger opp til for virksomheten ved museene.
En viktig begrunnelse for konsolideringsprosessen har ikke minst vært å skape enheter ”med ei så sterk fagleg og økonomisk plattform at dei på ein meiningsfull måte kan inngå i eit samla, nasjonalt nettverk.” Det er med andre ord den faglige og økonomiske plattformen til museene som skal styrkes, for uten disse egenskapene til stede vil ikke museumssektoren på sikt kunne aksle samfunnsoppdraget med godt resultat.
Stortingsmelding nr. 49 – eller ”museumsmeldinga” som den heter på stammespråket – er heldigvis ganske offensiv og tydelig på hva museumssektorens samfunnsoppdrag er, nemlig å utvikle og formidle kunnskap om menneskers forståelse av og samhandling med omgivelsene. For kunne klare dette fastslår meldingen at det fordres stor faglig frihet og krav til kunnskapsbaserte vurderinger mht hva som er relevant og viktig å fokusere på i et slikt samfunnsperspektiv. Meldingen slår fast at dette er et faglig kjernespørsmål ved museene som følgelig krever nærværet av både tung og variert faglig kompetanse langt ut over hva som er tilfelle pr i dag.
Dette er formuleringer som vi må tro vil fungere som politiske føringer for utviklingen i sektoren i lang tid fremover, og som derfor er svært viktig å holde fast på og bruke aktivt i de enkelte museumsenhetenes strategiarbeid. Om vi nå ser tilbake på konsolideringsprosessen, kan det være gode grunner til å kritisere den for å være tredd ned over hodet på museene og i første omgang ha for lite fokus på de rent faglige gevinstene.
Men det er ikke tvil om at med de krav som nå museene bli satt til å realisere kreves det en helt annen fokus på intern kunnskapsoppbygging, strategisk samlingsforvaltning og ikke minst en allmennrettet formidlingspraksis som rekker ut over det som Dagbladets kommentator Gudleiv Forr omtaler som ”opplevelsens kortsiktighet og overflatiskhet”. Ressurssterke, bedre organiserte og ikke minst forskningsmessig langt sterkere fundamenterte museumsenheter vil stå bedre rustet til å ta en slik utfordring.
Sett i bakspeilet er den prosessen som museumsreformen la opp til både forståelig og hensiktsmessig. Med den nye musuemsmeldinga er kortene nå lagt for den videre utviklingen, og med politikernes hjelp er det nå opp til museumssektoren og ta målene inn over seg og omsette dem til virkelighet i det daglige arbeidet. Til glede for publikum og den norske kunnskapsallmenningen.
axel.christophersen@vm.ntnu.no
