Den første kinesiske miljøorganisasjonen ble etablert for bare atten år siden – i dag har antallet passert 100.
Endret: 02.10.2009 kl. 09:32
En hjemmeavlet miljøbevegelse finnes i dag i alle Kinas regioner. Men miljøvernerne har nok av utfordringer.
Det er ikke alment kjent at det finnes en kinesisk miljøbevegelse. Kanskje ikke så rart, gitt at til og med kinesiske embetsmenn reagerte med undring da de under Verdenskonferansen for miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992 ble spurt om situasjonen til de kinesiske miljøvernerne. En kinesisk miljøbevegelse? Nei, det visste de ikke noe om. I realiteten skal den første miljøorganisasjonen ha blitt etablert i 1991, altså året før.
Endel embetsmenn ble nok skamfulle da de ikke selv hadde noe å vise til. En og annen miljøaktivist var riktignok kjent i offentligheten, bl.a. "miljømartyren" Xu Xiujuan (1964-1987). Men formelt organisert var virksomheten ikke. De neste årene skulle imidlertid flere organisasjoner dannes, mange av dem av folk med bakgrunn fra akademia eller journalistikk. Noen av disse grupperingene ble tatt godt imot av myndighetene, som i Rio hadde fått inntrykk av at miljøvernere kan bidra positivt til samfunnsutviklingen.
Under den første verdenskongressen i miljøhistorie, som nylig ble avholdt i København, foredro historikerne Mei Xueqin og Mao Da – begge fra Beijing – om “Opprinnelsen, veksten og innflytelsen til miljøorganisasjoner i Kina". Doktoranden Da har selv erfaring som miljøaktivist i Kina, bl.a. i organisasjonen Venner av naturen, som er en av Kinas mest toneangivende miljøorganisasjoner, og stadig vokser i størrelse. Kinas miljøbevegelse ventes de neste årene fortsatt å vokse med en vekstrate som i det minste matcher den økonomiske veksten.
Professor Mei Xueqin inndeler i sitt arbeid den kinesiske miljøbevegelsens historie i tre perioder. De første pionerene ble etablert i årene 1991-96. Disse inkluderte foruten Venner av naturen også Beijing globale landsby. I løpet av perioden 1997-2002, preget av spesialisering og profesjonalisering, økte antallet miljøorganisasjoner til 39. I den tredje perioden, fra 2003 til 2008, har antallet passert 100, bl.a. som følge av at flere studentgrupper har gått over til å bli registrert som miljøorganisasjoner.
Felles for flere av de tidligste miljøorganisasjonene er at de hadde gode kontakter, enten med miljøvernere internasjonalt eller med internasjonale organisasjoner med representasjon i Kina. Et eksempel er Verdens naturfond (WWF), som hevder de er Kinas største miljøorganisasjon. Etter Das mening er den internasjonale støtten et tveegget sverd for kinesiske miljøvernere: De får en stor del av sine inntekter derfra, men nettopp derfor blir virksomheten deres for en stor del kanalisert til den internasjonale miljøbevegelsens hjertesaker – som klima – snarere enn til lokale kinesiske prioriteringer.
Det finnes i dag et spekter av nasjonale nettverk, organisert etter fagfelt, men ingen enkelt genuint landsdekkende organisasjon. Det frivillige organisasjonslivet i Kina har andre forutsetninger enn det vi er vant til. Ikke minst opererer mange i en gråsone mellom det offentlige og det frivillige. Endel av Kinas miljøorganisasjoner faller inn under kategorien som sarkastisk kalles "GONGOer", dvs. statsorganiserte frivillige organisasjoner. Andre er ikke formelt registrert, men tolereres likevel av myndighetene. Atter andre går under navn av frivillige foreninger, men består i realiteten av én enkelt aktivist (disse kalles av kjennere NGIs, "Non-Governmental individuals").
Det kanskje største hinderet for dagens kinesiske miljøorganisasjoner er at de ikke har lovmessig grunnlag for å bygges opp som reelle, frivillige medlemsorganisasjoner. Slik sett er miljøbevegelsens utfordring på mange måter den samme som for oppbyggingen av et sivilt samfunn generelt. Så langt har miljøvernerne ikke appellert til myndighetene om endringer i lovverket på dette punktet. Men Da tror tiden kanskje begynner å bli moden for det.
- Er Kinas miljøorganisasjoner virkelig genuine, frivillige organisasjoner, spurte han under verdenskongressen. Hvorvidt en miljøorganisasjon er uavhengig mener han er er gradsspørsmål, siden også vestlige miljøorganisasjoner til sammenligning må velge mellom støtte fra det offentlige, næringslivet eller privatpersoner.
Fra et politisk perspektiv er Das analyse at kinesiske miljøvernere har blitt mer frimodige i å tale åpent om flere og flere emner, samtidig som det ennå bedrives mye selvsensur, av frykt for motreaksjoner. Systemkritikk, for eksempel knyttet til Kinas rådende vekst- og forbruksidealer, bedrives så å si ikke. Kinesiske aktivister har for tiden nok med å opparbeide kompetanse på spesifikke fagfelt.
Slik Da beskriver utviklingen av Kinas miljøbevegelse, er den preget av profesjonalisering av enkelte foreninger som var tidlig ute med å etablere seg, bortfall av andre, som har vist seg ikke å ha livets rett, og ferske organisasjonsdannelser som fyller tomrommene som oppstår. I dag jobber en rekke organisasjoner både opp mot offentligheten og opp mot myndighetene lokalt og sentralt. Målet er å farge fremtidsvisjonen i det raskt endrende kinesiske landskapet grønn.
Ved siden av de formelle hindringene i forhold til administrativ uavhengighet er nok den største utfordringen til den kinesiske miljøbevegelsen å knytte forbindelser til grasrota. Det foregår massevis av større folkelige protester og opprør i Kina, og ofte er de knyttet til miljøspørsmål. Men her er miljøbevegelsen helt på sidelinjen – dominert av fagpersoner, snarere enn av gateaktivister. I Kina har miljøorganisasjonene hatt vilkår for å spre seg og vokse nettopp fordi miljøengasjement har blitt regnet som "politisk trygt". Men kanskje må mer folkelige allianser inngås for at de i større grad skal utfordre myndighetene i politisk sammenheng.
mortentoennessen@gmail.com
http://UtopiskRealisme.blogspot.com
