Jeg er ikke født med ski på beina eller eier en hytte i fjellheimen. Jeg er likevel vel integrert i det norske samfunn.
Endret: 28.10.2009 kl. 09:00
Nei da, alle røyker ikke – det er bare frostrøyk
Livet der nede var hardt – men varmen gjorde godt
Livet kan vel sies å være godt her og
Men du verden – så kaldt livet har blitt
Mine barbeinte føtter har vokst med ullsokker
Nå er det longs og utedress som rår
Laken har blitt til dyne.
Tunfisken er byttet ut med lutfisk
Risboller har blitt til fiskeboller
Mais til potet
Palmevin er historie – nå er det akevitten som rår
De er rike – men alt er så stille.
Det er 25 år siden jeg kom til Trøndelagskysten fra et varmt, fysisk og levende samfunn, Ghana på Vestkysten av Afrika. Møtet med høsten var den største utfordringen. Opplevelsen av at alt ble bare mørkere, kaldere gjorde at situasjonen ble uholdbar. Jeg hadde ikke et begrep om snø, da den første snøen dalte ned. Måtte lære meg å gå på nytt fordi det var glatt. Det tok en brå slutt på å gå lett og ledig, kropp og balanse måtte fra nå av beherskes. Det ble en hvit vinter for meg også.
Mentalt ble det stille. Jeg følte meg ensom, lengtet meg syk etter familie og slekt. Jeg overlevde min første jul, takket være julematen bestående av ribbe og akevitt. Kroppstemperaturen holdt jeg oppe med julegaver og ved å danse rundt juletreet.
Jeg hadde ingen problemer med å bli kjent med nordmenn, og syntes nordmenn var både nysgjerrige og imøtekommende. Men det gikk ikke lang tid før jeg oppdaget at nordmenn bokstavelig talt setter stor pris på stillhet. Fred og ro betyr flere ting, blant annet at folk vil unngå direkte konflikter og konfrontasjoner.
Språkopplæringen ble gjort unna etter 240 timers norskopplæring. Under tvil fikk jeg min aller første jobb ved Rotvoll psykiatriske sykehus på en lukket avdeling. Som «pleiemedhjelper i hvit frakk» jobbet jeg så svetten rant. Det var både lærerikt og en utfordring å jobbe blant samfunnets aller svakeste. Trist var det også å se så mange ressurssterke mennesker i pasientrollen.
Men de hadde det tross alt godt i forhold til folk i mange andre land. Men jeg ble forundret over at pasientene fikk altfor lite besøk fra sine pårørende.
Denne og andre erfaringer gjorde at jeg lærte å sette pris på livets muligheter. Som ellers i samfunnet ble jeg møtt med undring og skepsis da jeg søkte jobben, men jeg merket fort at skepsisen forsvant. Ingen pasient eller kollega mistet nattesøvnen på grunn av meg – mange mente jeg var en berikelse. Vi lærte hverandre å kjenne, kulturelt og sosialt.
Jeg savnet å ha familie jeg kunne være sammen med i høytider. Drømmen gikk i oppfyllelse da jeg ble kjent med en norsk familie. Med deres hjelp fikk jeg bli med på et fotballag. Det ga kontakter og muligheter til å få svar på alle spørsmål som raste rundt i hodet mitt.
Fra å komme fra et samfunn der begrepet «african time» uten stress var gjeldende, måtte jeg sakte, men sikkert forandre meg dramatisk. «Time is money» het det nå i min nye tilværelse. For nå jobbet jeg deltid, trente hver dag, mens jeg tok det ene kurset etter den andre for å kvalifisere meg til videre utdanning. I en periode på syv år tok jeg videregående opplæring, hjelpepleierutdanning og sosionomutdanning. Senest i 2003 tok jeg videreutdanning i psykisk helsearbeid.
Bortsett fra de første årene da jeg lærte språket, har jeg aldri vært arbeidsledig. Jeg har hovedsakelig jobbet i voksenpsykiatrien og barnevernet. Jeg er i dag stolt over min egen prestasjon. Jeg har også gjort noe med folketallet ved å bidra med to barn. Jeg er blitt norsk statsborger og jeg betaler skatter og avgifter som alle andre.
Nå er jeg en veltilpasset innvandrer i Trondheim, og bidrar til vekst og utvikling. Jeg er samfunnsengasjert og aktiv i frivillig arbeid blant barn og unge. Jeg deltar også i organisasjonsarbeid som tillitsvalgt i fagforeningen.
b-danya@online.no
Diskuter denne saken
Innsendt av Velger, 28.10.2009 12:36:47
Slike mennesker skulle vi hatt i den norske politikken. Du er vel og merke ett produkt av sosilaismen og offentlig ansatt, men jeg tror du ville klart deg fint under ikke-sosilaismen også? Ikke sant?
Selv er jeg også ett produkt av sosialismen, selv er jeg etnisk Norsk, og kjenner en annen Norsk kultur enn den du beskriver. Men det er svært interessant å høre dine refleksjoner i møte med Nordmenn. Jeg tror Nordmenn er veldig kulturelt fattige og svake, pga denne sekulariseringen av landet og denne forakten for familien og Kirken som sosialistene åpent markedsfører.Den Kristne Norske folkesjæla...har du møtt den?Innsendt av Dahm, 30.10.2009 17:45:14
Begynte å går i kirken da jeg kom til Norge, men fant ikke plassen min i kirken, vet ikke hvorfor. Etter min mening virket folket "kaldere" i forhold til det jeg er vant med fra Ghana. Ellers takk for tilbakemeldingen, kanskje jeg skal melde meg inn i politikken:-)
