–Ja, vi kan: Det gjelder bare å ta oss sammen, sier Barack Obama til sine svarte brødre. Det gjelder bare å velge riktig. Er han litt ute av touch?
Endret: 04.11.2009 kl. 08:27
For en tid tilbake talte Obama til National Association for the Advancement of Colored People (NAACP). Organisasjonen, som er USAs største i sitt slag, fylte hundre år. «No excuses», sa Obama. «Vi må begynne å kreve mer av oss selv. Vi må si til våre barn: «Ja, oddsene er større for at du vokser opp blant gjenger og kriminalitet. Ja, du vil støte på utfordringer som folk i rike, forstadsmiljø aldri vil. Men det er ingen grunn til å skulke skolen; det er ingen grunn til å droppe ut. Skjebnen er i dine hender – and don't you forget that. That's what we have to teach all of our children! No excuses! No excuses!»
«Wow», sa tv-anker Chris Matthews på MSNBC som overførte talen direkte. «Det der kunne aldri en hvit mann ha sagt». Like lite som en hvit mann kunne sagt det, nesten like overraskende var det at Obama sa det. USAs rase-issues har vært et tema han helst har styrt unna.
Som kandidat og president har Obama vært varsom med å spille rasekortet. Under kampanjen holdt han igjen helt til pastor Wright-saken eksploderte og et slags tilsvar ble maktpåliggende. Det endte med den såkalte «rasetalen» i Philadelphia. Det var i mars 2008. Siden den gang er det strengt tatt bare talen han holdt på Farsdagen som har hatt en åpenbar rasemessig slagside. Da understreket han svarte fedres ansvar i forbindelse med barneoppdragelsen. Stadig vokser halvparten av USAs svarte barn opp uten en farsfigur. I enkelte byer er tallet mellom 60 og 70 prosent.
Det med barneoppdragelse vendte han tilbake til i hilsenen til NAACP. Til å ha et slags hellig forhold til den private eiendomsretten er amerikanerne påfallende opptatt av hverandres måte å oppdra barn på. Svarte foreldre må være sitt ansvar bevisst, sa Obama: «De må putte vekk Xboxen og legge barna sine til rimelige tider».
There is no such thing as society?
Obamas insistering på den svarte befolkningens ansvar for egen læring har imidlertid møtt kritikk. Ikke minst fra hans egne. Mest kjent er kanskje episoden der tidligere presidentkandidat Jesse Jackson, i den tro at mikrofonen var avslått, hvisket til sin sidekamerat at: «Barack snakker ned til de svarte... jeg får lyst å skjære av ham ballene».
Tross oppveksten i relativt kummerlige kår har ikke Obama riktig forstått de institusjonaliserte barrierene som virker i det amerikanske samfunnet, er fellsenevneren i kritikken. Den strukturelle rasismen som gjennomsyrer landet har gått Harvard-studenten litt hus forbi.
Han opptrådte da også uvanlig umusikalsk da USAs rasespenninger sist boblet opp i offentligheten. 23.juli ble den respekterte afro-amerikanske professoren Henry Louis Gates Jr. – og venn av Obama – arrestert i sitt eget hus, mistenkt for å ha brutt seg inn. I utgangspunktet en fillesak, men snart tok den veien til Presidentens pult. Obama sa at Cambridge-politiet oppførte seg «tåpelig», en uttalelse han senere måtte beklage.
Retretten peker på et definerende karaktertrekk hos Obama. Hans unike livshistorie og eksepsjonelle evner kan også fremmedgjøre ham; distansere ham. Hans rags-to-riches-historie kan enkelt og greit ikke kopieres. Problemet er at Obama selv ser ut til å tro at det er mulig. Som han sier: «Jeg ønsker at barna våre ikke bare skal ta sikte på å bli den neste LeBron (basketballspiller) eller Lil Wayne (rapper), jeg ønsker at de skal forsøke å bli Høyesterettsdommere; at de skal forsøke å bli den neste amerikanske presidenten».
Det er bare snakk om å velge riktig, mener Obama. Igjen, skjebnen er i dine egne hender; vi er alle veiledere i våre egne liv: «Jeg tenker på mitt eget liv, hvordan det lett kunne tatt en dårlig vending. Når jeg kjører gjennom Harlem eller sørsiden i Chicago og ser unge menn på gatehjørnene sier jeg til meg selv, but for the grace of God there go I».
Unnskyld, når tok du sist denne kjøreturen, herr President? Er han litt ute av touch? Når èn av fire svarte menn på et eller annet tidspunkt har sittet inne: Er det bare fordi svarte menn stadig velger feil? Eller er det mest utslag av et strukturproblem? Som min afro-amerikanske venn Maurice Saah sier: «Jeg elsker Obama og det er flott med en som inspirerer, men noen ganger tenker jeg at han har litt urealistiske forhåpninger. Hans egen eksepsjonalisme kan forblinde ham. Hans vektlegging av barneoppdragelsen og det personlige valg er jeg også usikker på. Du vet, at han ikke ser skogen for bare trær».
«Noen mennesker kan rett og slett ikke forsone seg med at vi har en svart president», hevdet Jimmy Carter i september. Det var hans forklaring på de hatske utfallene mot Presidenten. Obama selv var uenig. Neida, neida, det har ingenting med rase å gjøre, forsikret han. «Det er bare gamle politiske motsetninger».
Som senator i Illinois (1997-2004) møtte vi en mer rase-sensitiv Obama. Da tok han initiativ til en lov som krever at politiet registrerer rase, alder og kjønn på alle sjåfører de vinker inn til siden. Dette for å bevisstgjøre politiet, og i neste instans få bukt med overrepresentasjonen av svarte; såkalt «racial profiling». I boka «Dreams of my father» beskriver Obama hvordan han selv har blitt rammmet av racial profiling ved et par anledninger.
Det er på dagen ett år siden Obama vant valget. Har presidentembetet og viljen til å sparkle over landets motsetninger tatt litt lurven av ham? Har hans egen signingsferd gjort ham blind for Den svarte manns piner? I talen til NAACP tok han med en passasje om skoleverket, men var rask til å presisere at det var «et amerikansk problem, not an African-American one». På samme vis la han til at «den smertefulle diskrimineringen i Amerika» går vel så mye utover hispanics, homofile og muslimer. Et megetsigende vedheng om man tar høyde for konteksten, en hilsen til NAACP på deres hundreårsdag.
Som mange sikkert tenkte: Det hørtes i grunn ut som noe en hvit mann kunne sagt.
havardnyhus@gmail.com
