forsiden / Meninger

«De skulle vært skutt, alle sammen!»

  •   WILLY USTAD Forfatter

Kronikk fredag 13.11. 2009

«De skulle vært skutt, alle sammen!»

Dette utsagnet kan du lese i en av de mange nettdebattene om «tyskertøser» som har dukket opp fordi Trøndelag Teater setter opp min bok «Tyskertøs» fra 1992.
(Foto: OLE MARTIN WOLD)

Foto: OLE MARTIN WOLD

Leses nå
 

Saken oppdateres.

Hvem menergatens justis der kvinner ble kledd nakne, slått fordervet, snauklippet og sperret inne uten dom er i sin orden? Det er nesten uten unntak menn.

Var grunnen til det som skjedde frigjøringssommeren 1945 et syn på kvinner som mannens og samfunnets eiendom, parret med en primitiv oppfatning av at hevn og straff er ett og samme og at seierherren kan gjøre som han lyster?





Hva skjedde egentlig?Det ble kringkastet trusler fra London om hevn og straff over norske kvinner som innlot seg med tyskerne. Londonregjeringen vedtok likevel aldri noen lov eller politivedtekt som skulle tre i kraft overfor dem. De ble altså ikke ansett som «forbryterske» nok til å straffes. Antallet norske kvinner som ble sammen med tyske soldater er i realiteten ukjent, vi finner tall som både 50, 70 og 100 000. Da jeg drev researcharbeid for serien «Fire søsken» var langt flere hjemmefrontfolk, politimenn, såkalte tyskertøser og andre i live enn nå. Det ble klart at enkelte steder var både Hjemmefront og politi i gang med å samle opp og sperre inne «tyskertøser» allerede fra dag 2. Andre steder prøvde politiet å hindre dette. I praksis betyr dette at ingen sentrale ordrer var gitt. Det later heller til at mishandlingen startet spontant som et slags gjengforetak, og at politi og hjemmefront deretter fulgte opp i en slags rettsvillfarelse - nemlig at slik omgang med tyskerne var straffbar.





Mishandling, klippingog innesperring rammet på ingen måte alle. Noen steder var jakten intens, andre steder foregikk ingenting. Noen steder ble bare kvinner av de «lavere samfunnsklasser» utsatt mens de høyere på den sosiale stigen ikke ble tatt.

Det finnes et skriv fra sommeren 1945, fra den sentrale ledelsen til den lokale Hjemmefronten i Molde. Dette gjør det klart at Hjemmefronten da hadde en koordinert aksjon gående mot disse kvinnene.

Ut mot slutten av mai går det tydeligvis opp for noen i ledende posisjoner at det aldri har aldri vært straffbart å ha en tysk kjæreste! Men det sitter tusenvis av kvinner i lensmannsarrester, i kinosaler, gymnastikksaler, noen av dem snauklipte både oppe og nede, andre skamslåtte, noen er voldtatte.... En del andre har begått selvmord etter mishandling.

Kanskje man anså det for et nederlag å bare slippe dem fri. Løsningen ble å ta fram en politiforordning vedtatt i London 16 februar 1943: Den tillot «å ta i forvaring personer som står i fare for å bli utsatt for overlast fra befolkningens side på grunn av formodning om unasjonalt sinnelag for inntil 30 dager».

Den skulle imidlertid brukes i de befridde områdene av Norge under en frigjøringskrig, og paragraf 10 lyder: «Denne anordning gjelder så lenge Norge er i krig». En offisiell fredsavtale med Tyskland var ikke undertegnet, men tyskerne hadde kapitulert, og Folkeretten var basert på de facto- forhold. Bruken av denne loven bør altså ha vært klart i strid med Folkeretten, og den overlast jentene eventuelt skulle vernes mot, var for det meste alt skjedd.

En ordning fra Naziregimet ble lett omskrevet og underskrevet av de nye norske myndigheter 12 juni 1945: «Provisorisk anordning om åtgjerder mot kjønnssykdommer». Fullmaktene strakte seg langt - i mange tilfeller ble kvinner som hadde hatt en kjønnssykdom for flere år siden oppsøkt og internert om de var aldri så friske. Ingen mann ble noen sinne internert etter denne forordningen. Det er grunnlag for å mistenke at «Lovgrunnlaget» ble funnet fordi ting alt var gått for langt til at myndighetene kunne innrømme en rettsvillfarelse. F eks var Selbuleiren alt under planlegging før dette grunnlaget nådde politiet i Trondheim. Arrestering og internering fortsatte ut over høsten og vinteren.





Livet i leiren.Grovt regnet kan vi si det var ni større interner-ingsleire og et tjuetall små, som hadde oppstått som oppsamlingsplasser. I regelen ble jentene marsjert eller kjørt ut til forefallende arbeid i nærområdet. Interne straffer i form av mørkecelle og straffeeksersis ble brukt. Jeg ble fortalt om fysiske avstraffelser i flere leirer. Leirenes personell - og alle andre - oppfattet ikke interneringen som smittevern eller beskyttelse. I interne skriv finner vi at leire betegnes som fengsel, og oppholdet som straff. Bestyrerinnen i Selbuleiren uttalte at hun anså leiren som en oppdragelsesanstalt! Vaktene kunne være utpekt av lensmannen, eller fra Hjemmefronten. I flere tilfeller ble de skiftet ut, dels pga «fraternisering» med jentene, i noen tilfelle grunnet voldtekter. I Selbuleiren gikk en mann som hadde jobbet for tyskerne som vakt - to av de internerte var ansett som «tyskertøser» fordi de også hadde hatt arbeid for tyskerne, som serveringsdamer i en befalsmesse. Her ser vi ubalansen mellom behandlingen av kvinner og menn med ekstrem tydelighet.





Uoffisiell, administrativ straff.Riksadvokaten uttalte at interneringen ikke måtte sees som en straff. For de som ble holdt bak piggtråd må det ha vært vanskelig å se forskjellen. Sannheten er vel heller at man begynte å iverksette en straff det ikke fantes lovgrunnlag for, og konstruerte grunner underveis. Det som er absolutt sikkert, er at om 100 000 kvinner hadde seksuelle forhold til tyskerne, så hjalp dét adskillig mindre på den tyske krigsinnsatsen enn de dobbelt så mange norske menn som arbeidet frivillig og for god betaling på tyske flyplasser og festningsanlegg.





wilusta@online.no









comments powered by Disqus
Fikk du med deg disse?