I løpet av det siste året er tilstanden så forverret at Mattilsynet nå slår alarm.
Endret: 20.11.2009 kl. 09:07
Parasitten lakselus har bitt seg fast i oppdrettsnæringen. Det er flere lus enn før i merdene og behandlingsmetodene er ikke lenger effektive. Dette rammer villfisken. Enkelte steder har villaksen og -ørreten tre til fem ganger mer lus enn antatt dødelig dose. I løpet av det siste året er tilstanden så forverret at Mattilsynet nå slår alarm. Dersom vi ikke stopper den urovekkende utviklingen nå, kan vi måtte vinke farvel til bærekraftig oppdrett i mange norske fjorder. Både tilsynsmyndigheten, næringen og politikerne er skjønt enige om at vi ikke kan ha slike forhold.
Lakselus er oppdrettsnæringens største sykdomsproblem. Når mengden lus i et oppdrettsanlegg øker, blir det også mer lus på villfisken i fjorden rundt. Lusa skader fisken ved å spise av slim, skinn og blod. Disse skadene åpner igjen for andre infeksjoner. Så langt har man behandlet oppdrettsfisken med ulike medikamenter for å få bukt med problemet, noe som koster oppdrettsnæringen et sted mellom 500 millioner og 1 milliard kroner årlig. Det er store beløp som i hovedsak brukes for å beskytte villaksen.
Men metodene biter ikke lenger like godt, fordi lusa i økende grad blir motstandsdyktig mot behandlingsmidlene. Dersom medikamentell behandling ikke lenger har effekt, kan det bli nødvendig med langt mer drastiske tiltak for å holde lusenivået lavt nok. Eksempler på slike tiltak er å la hele fjorder stå tomme i lengre periode for å dempe smittepresset, det kan være å redusere antall oppdrettsfisk i utsatte områder, eller til og med å slakte ut all fisk på lokaliteter hvor en ikke klarer å holde lusetallet nede.
Dette er svært kostbare tiltak. Et oppdrettsanlegg kan inneholde en laksemengde på 3000 – 5000 MTB (Maksimalt Tillatt Biomasse), eller en vekt tilsvarende 50000 slaktegriser! En utslakting av så mye fisk midt i en produksjonssyklus vil naturligvis få store konsekvenser. Dersom en fjord må stå tom i lange perioder vil det også koste mye i redusert produksjon.
Spørsmålet er likevel om næringen har råd til å la være. Det er nødvendig å endre driftsstrukturen, men strukturelle endringer kan ikke løses ved myndighetsutøvelse alene. Næringen kjenner produksjonen og logistikken, og kan derfor ta de beste og mest effektive grepene på sikt. Noen steder vil det være nødvendig med felles investeringer fra konkurrerende virksomheter.
Dersom bransjen selv ikke tar effektive grep, må Mattilsynet bruke sine virkemidler for å skjerme villfisken for en uakseptabel belastning av lus. Mattilsynet kan gi pålegg, men det er næringen som har best forutsetning til å planlegge strukturendringer, slik at det tas hensyn til alle elementer i logistikk og andre faktorer i produksjonskjeden. Derfor er det viktig at næringen reagerer. Når norsk oppdrettsnæring nå kan se tilbake på et gullår, skyldes det blant annet at vår fisk er ettertraktet fordi chilensk oppdrettsnæring er delvis utslått av fiskesykdom.
Oppdrettsnæringen i Norge og Chile er ikke sammenlignbar, men det kan likevel være nyttig å minne om laksesykdommen ILA og hvordan denne har rammet chilensk oppdrettsnæring. Der har store virksomheter gått rett utfor stupet med tilsynelatende åpne øyne. Flere av aktørene hadde tilgang på både gode økonomiske og faglige ressurser, uten at eierne valgte å vektlegge dette. Også Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening bekymrer seg for «chilenske tilstander» (Paul Negård til kyst.no) dersom norsk lusestrategi ikke endres. Konsernsjef Geir Isaksen i statseide Cermaq tenker i samme baner når han advarer mot for rask og ukontrollert vekst i næringen av frykt for at det «vil spre sykdom og skape trøbbel» (Dagens Næringsliv 9.11).
Mattilsynet har god dialog med næringen og oppfatter aktørene som konstruktive og «i forkant» innenfor mange områder. Også denne gang ser vi at næringen har tatt situasjonen inn over seg og satt i gang mange målrettede tiltak. Vi har god dialog med bransjeforeningene, samt med fiskehelsepersonell og fagavdelinger i virksomhetene. Men i den alvorlige situasjonen vi nå står overfor er behovet for investeringer og driftsendringer av en slik størrelse at også eiere må på banen. Det er bare dem som kan ta de store beslutningene som er påkrevd fremover.
